Fra New Yorks vannhull til 
Afrikas borehull

Scott Harrison promoterte nattklubber i New York og tjente fett på det. Men på innsiden kjente han på en gnagende tomhet. Nå lever han for å gi rent vann til hele verden.

Søndag gårTV-aksjonen av stabelen. Kirkens Nødhjelp skal samle inn penger til rent vann.

På organisasjonens nettsider kan du se hvor mange prosent av innsamlede midler som går direkte til bistand. Og du kan se nøyaktige tall på hvor mange som får hjelp.

En av dem som har gjort mye for å endre bistandsorganisasjoners markedsføring er en nattklubb-konge fra New York som fant tilbake til sin kristne tro. Og som begynte å leve for å gi rent vann til hele verden.

Gambling og porno

Scott Harrison vokste opp i en kristen familie, men som 18-åring gjorde han opprør. Han flyttet til New York der han etter hvert kom inn i byens natteliv som bookingansvarlig. Jobben var «å få vakre mennesker til å komme til klubben» som han sier det i et intervju med gründer-guru Kevin Rose.

– Jeg kunne få 2.000 dollar av Budweiser for å drikke deres produkter. Jeg kjørte en BMW og hadde et flygel i leiligheten. Kjæresten min var på reklameplakater over hele byen.

Men, sier han, en legger seg til noen vaner i et slikt liv. Gambling, porno og strikkeklubber samt en hinsides pengebruk. På en reise til Uruguay innser han det plutselig:

– Jeg skjønte at jeg kommer aldri til å finne det jeg leter etter, der jeg leter etter det. Jeg var åndelig og moralsk bankerott. Da begynte jeg å lese teologi. En interessant kontrast. Men jeg begynte å se etter troen jeg hadde tapt.

Gjorde avtale med Gud

Det var da han leste at sann religion var å se etter enker og farløse, og å unngå å bli skitnet til.

– Det slo meg at jeg ikke hadde gjort noe for de fattige på ti år. Og jeg skitnet bokstavelig talt til verden ved å ha som levebrød å få folk til å drikke seg fulle.

Han satte seg i bilen og begynte å kjøre. I bilen gjorde han en avtale med Gud: «Jeg skal gi et år tilbake av de ti årene jeg har kastet bort.»

Han ville tjene Gud gjennom en veldedig organisasjon, men ingen ville ha en nattklubb-promotør i en seriøs bistandsorganisasjon.

Til slutt fant han likevel en åpning. Hos legeskipeneMercy Ships. Men de forlangte 500 dollar av ham for at han skulle få være med. Scott sa ja. «Hvor skal vi?» spurte han. «Til Liberia», svarte de.

Jeg spurte hva det var. Et land i Afrika, svarte de. Og jeg som trodde Afrika var et land.

Men han var med. Han hadde allerede bestemt seg for å slutte å røyke, bruke narkotika eller gamble igjen.

Les også og se video:Ebola-epidemien gjør at Mercy Ships må skifte kurs

Gråt over ofre

I Liberia fikk festløven en sjokkopplevelse i møte med de mange, deformerte ansikt og blinde menneskene som hadde gått milevis for å bli operert av legene ved Mercy Ships. Hans jobb var å ta før og etter-bilder av mennesker med svulster.

– På stadion der vi skulle operere var det møtt opp 7.000 mennesker. Jeg visste at vi kunne gjøre omtrent 1500 operasjoner. Det var utrolig tøft å vite at over 5.000 mennesker ikke ville få hjelp.

Harrison gråt. Han sa fra om at han ikke trodde han ville klare å gjennomføre jobben. Men han fikk lite forståelse. «Du har sagt ja til dette. Ta deg sammen, vi har gjort dette i 25 år» var meldingen.

– Noen dager senere skjønte jeg hvorfor vi var der. Da jeg fikk følge en liten gutt hjem til familien og se hvordan hundrevis av mennesker tok i mot ham.

Drakk skittent vann

Reisen i Afrika gjorde et intenst inntrykk på Harrison. Men det var en tur med en av skipets mannskaper som penset den unge mannen inn på sporet han har fulgt siden. Mannen hadde et visst beløp som han kunne bore brønner for. Scott ble med, og så hvordan de lokale brukte en åpen dam som drikkekilde.

– Jeg kunne ikke tro at det var sant da han fortalte meg det. At dette var vannet de drakk. Og badet i.

Brønnboreren samarbeidet med lokale folk og fant vannkilder under bakken.

– Jeg tenkte, denne fyren hjelper tusenvis av folk. Kanskje han egentlig svarer på spørsmålet bak spørsmålet?

Innovativ bistandsmann

Det er den innovative stilen som har gjort Scott Harrison til en foregangsmann når det gjelder bistandsvirksomhet. Han kjente skepsisen mange nærte til bistandssektoren. Bistandens sorte hull, snakket vennene om.

– Det var behov for en ny modell. De fleste har forståelse for at litt må gå med til administrasjon. Men jeg tenkte, hva med en ny modell der 100 prosent går til bistand?

Svaret var åpenbart, han åpnet to bankkontoer. Den offentlige kontoen går bare til vann. Den andre skulle betale kontor og administrative utgifter. Det betalte til og med tilbake kredittkortutgifter slik at hele beløpet gikk til nettopp rent vann.

Brønner på Google

I tillegg ville han vise nøyaktig hva pengene gikk til. Løsningen var å GPS-merke brønnene som ble bygget slik at de var tilgjengelig på Google Earth. I tillegg filmet de byggingen og gjorde bilder tilgjengelig.

– Det høres ikke ut som en så stor idé nå, men det var det for fem år siden, sier han.

Han var oppsatt på å få med de som hadde gitt opp veldedighet. Og da var design viktig.

– Bistandsorganisasjoner har de verste nettsidene. Hvis vi skal løse et så stort problem som vannkrisen så må vi ha et stort merkevarenavn. Vi må bli Nike, Apple eller Coca Cola. Til det trenger du ikke penger, men folk med talent. Du må ha god smak.

Startet med bursdag

Charity: water startet med en bursdag der deltakerne knapt nok husket at de hadde vært på festen da de fikk bilder av tre brønner i Nord-Uganda.

Den andre måneden fikk han med seg en venn som bygde studioer for MTV. De tok vann fra New Yorks dammer og fylte det i en stor glasstank, for å illustrere hva mennesker i andre land drikker.

Slike aksjoner har Harrison alltid brukt. Men bursdagsidéen er nok den som har hatt mest innflytelse. Han forteller om en syv år gammel gutt som samlet inn 22.000 dollar ved å banke på dører og be om syv dollar i «bursdagsgave».