Sann kjærlighet

I dag tar jeg med en historie hentet fra «Moodys anekdoter og illustrasjoner», litt redigert og forkortet.

«En dag så jeg en ung mann som gikk langs gaten uten armer. En venn som var med meg, fortalte meg historien hans. Da krigen brøt ut, vervet han seg og dro til fronten. Han var forlovet, og mens han var i hæren, ble det flittig utvekslet brev mellom ham og hans tilkommende kone.

Etter slaget ved Wilderness kom ikke det vante brevet, men til slutt kom det ett, skrevet med en fremmed hånd. Hun åpnet det med skjelvende fingre og leste disse ordene: ‹Vi har kjempet et fryktelig slag. Jeg er blitt så stygt såret at jeg aldri vil kunne forsørge deg. En venn skriver dette for meg. Jeg elsker deg ømmere enn noen gang, men jeg løser deg fra løftet ditt. Jeg vil ikke be deg om å knytte livet ditt til mitt lemlestede liv.›

Det brevet ble aldri besvart. Den unge kvinnen tok det neste toget som gikk. Hun dro til sykehuset, og sa: ‹Jeg skal ikke svikte deg. Jeg skal ta meg av deg.› Han avviste ikke kjærligheten hennes. De giftet seg, og det finnes ikke noe lykkeligere par enn dem.»

Kristus sier: Jeg skal ta meg av deg. Jeg skal ta deg inntil mitt bryst. Du kan visselig bli frelst hvis du tar imot Frelserens kjærlighet og ikke avviser den. Hvis Gud elsker oss, mine venner, så elsker Han oss helt til enden. «For så høyt har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Johs 3,16)