Så klart land må bli i stand til å klare seg selv

Heldigvis er det, som Listhaug selv påpeker, flest partier på Stortinget som ser verdien av norsk bistand.

I sitt svarinnlegg 1. april maler Sylvi Listhaug nok en gang et feilaktig bilde av norsk bistand.

Det er mye vi er uenige om, men vi deler heldigvis ønsket om at alle land skal være i stand til å sikre sine innbyggeres rettigheter. Jeg mener at bistand bidrar til å realisere dette felles ønsket.

Jeg ønsker å gripe tak i fire av påstandene som Listhaug kommer med denne gangen.

Påstand nr én: «Bistand er sløsing med penger».

I Listhaugs innlegg gis det inntrykk at formålet til bistanden er å få land ut av fattigdom, og Listhaug dømmer tilsynelatende all bistand nord og ned fordi det i 2021 fortsatt finnes fattige land og fattige mennesker.

Det er for det første urimelig å sette som et premiss for suksess at den ene prosenten av Norges rikdom som går med til å bistand – en prosent som i sum tilsvarer omkring halvparten av Oslos årlige budsjett - skal være nok til å egenhendig få bukt med alle verdens problemer.

For det andre finnes det nok av forskning som viser til at bistand har spilt en positiv rolle i å bekjempe fattigdom: Det er gjennomgående positive funn i uavhengig forskning som viser at bistandsprogrammene lykkes stadig bedre.

Hvert år får millioner av barn livsviktige vaksiner, livreddende helsehjelp og skolegang som en direkte følge av bistand.

På rekordtid siden 90-tallet klarte verden å halvere fattigdommen, halvere antall barn som døde før de fylte fem og doble antall barn som gikk på skolen. Bistanden var sentral for – men ikke alene om - å få til disse resultatene.

For all del, ikke all bistand virker. Sånn er det også ellers i verden. Ikke alle militære operasjoner virker, og ikke alle finansielle investeringer har ønsket effekt.

Vi svartmaler ikke alle militære operasjoner og store økonomiske investeringer av den grunn. På samme måte er det urimelig at enkelte mislykkede bistandsprogrammer, eller det faktum at det finnes fattigdom i 2021, brukes til å svartmale all bistand.

Jeg vil likevel understreke at det er helt avgjørende at mislykket bistand må tas på alvor, sånn at feilene ikke gjentas.

Påstand nr to: «Formålet med bistand må jo være at land skal få hjelp til å klare seg selv.»

Klart det er. Men det betyr ikke at bistand alene er løsningen på lands fattigdoms- og utviklingsutfordringer.

Et land påvirkes først og fremst av helt andre politiske, økonomiske og sosiale prosesser, og i stadig økende grad, av menneskeskapte klimaendringer. Fattige land flest lever ikke av bistand.

De lever av inntekter de skaffer seg selv. Næringsliv og produksjon skaper jobber som igjen gir forbruk, aktivitet og skatteinntekter.

Private pengeoverføringer fra mennesker i rikere land til mennesker i fattige land (for eksempel når et familiemedlem jobber i et rikere land og sender penger hjem til familien) er flere ganger større enn bistand.

Og skatteinntektene er fire ganger så stor som bistand. Så norske bistandspenger kan ikke alene sørge for at «land kan komme seg ut av fattigdom og ta hånd om seg selv», men kan være en viktig brikke hvis midlene brukes effektivt.

Påstand nr tre: «Bistandspenger går til land som tar seg råd til dyre biler og privatfly.»

Dette er feil. Over halvparten av norsk bistand går til globale aktører som FN, Verdensbanken og globale fond.

Omtrent 14 prosent gikk til norske organisasjoner. I underkant av 3 prosent gikk til offentlig sektor i mottakerland. I land hvor korrupsjon og dårlig styresett er dominerende, er det avgjørende å gi bistand til sivilsamfunnsaktører som forsøker å påvirke og stille krav til sine egne myndigheter.

Og dessuten støtte bygging av institusjoner som styrker rettsstaten, reguleringer og passer på at skattepengene brukes til skole og helse, og ikke privat berikelse.

Påstand nr fire - «Norge kan ikke hjelpe alle verdens fattige.»

Helt enig. Det er en umulig oppgave. Men Norge kan hjelpe. Vi er et av verdens rikeste land og har verdens største sparegris gjennom Oljefondet.

Verden befinner seg i en pandemi og en økonomisk krise. De som hadde lite fra før, får det enda verre nå. Flere fattige land står på randen av konkurs og har lånt seg til pipa. En halv milliard barn står utenfor skolen, og vi frykter at ti millioner aldri kommer tilbake til skolebenken.

Flere barn blir giftet bort, mange flere blir tvunget i arbeid og flere familier vet ikke hvor de skal få sitt neste måltid. Barnedødeligheten som har blitt halvert i verden siden starten av 2000-tallet, anslås å stige for første gang på tiår.

Dette er ikke fordi bistand har feilet, men fordi det pågår en global pandemi og en global klimakrise som rammer fattige land hardest.

At Norge da gir én prosent av sin BNI til bistand som vi vet kan spille en nøkkelrolle i møte med disse utfordringene, mener jeg bare skulle mangle.

Det å foreslå kutt i denne sårt trengte bistanden nå er spesielt uforståelig.

Istedenfor skulle jeg ønske at Listhaug og FrP heller tar til orde for flere grep, utenom bistand, for å sikre at Norge bidrar positivt til global bærekraftig utvikling, for eksempel gjennom å stanse Oljefondets investeringer i våpenselskaper som tjener godt på krigen i Jemen.

Alt dette kan fortsatt gjøres, uten at man tar pengene fra bistand. Og heldigvis er det, som Listhaug selv påpeker, flest partier på Stortinget som ser verdien av norsk bistand.