Land må bli i stand til å klare seg selv
Når man hører rapporter om at myndigheter i bistandsland tar seg råd til dyre biler og privatfly, samtidig som norske skattepenger finansierer skole- og helsetjenester, bør det ringe en bjelle.
Gunvor Knag Fylkesnes, direktør for politikk og kommunikasjon i Redd Barna, skriver i Dagen 24. mars i år at jeg villeder om virkningen av bistand.
Jeg sa i politisk kvarter at norsk bistand er sløsing av penger. Det står jeg ved. Grunnen er at bistanden ikke har oppfylt sitt formål.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hvert år tar Norge opp mot 40 milliarder kroner ut fra statsbudsjettet og fordeler det til alle mulige gode formål i andre land. Antall organisasjoner og land som får norske midler hvert år er enormt.
Alle de andre partiene på Stortinget mener at vi skal fortsette å gi én prosent av brutto nasjonalinntekt i bistand hvert eneste år fremover.
Fremskrittspartiet er det eneste som stiller spørsmål ved dette: Hvor mange av landene som Norge har gitt penger til gjennom årene har faktisk kommet seg ut av fattigdom og blitt uavhengig av bistand?
Svaret på dette spørsmålet er vesentlig, fordi formålet med bistand må jo være at land skal få hjelp til å klare seg selv.
Faktum er at mange av de landene Norge ga penger til i 1970 fremdeles får betydelige summer i dag. Samtidig øker fattigdommen i Afrika sør for Sahara, mens den synker i andre deler av verden.
Det er til Afrika størsteparten av norsk bistand går. I tillegg er det seriøse økonomer som mener at bistanden faktisk har hatt en negativ effekt på lands utvikling. Det er nok ubehagelig å snakke om.
Grunnlaget for vårt syn er at ansvaret for verdens fattige bæres av landenes egne myndigheter. Den norske staten har først og fremst ansvaret for egne borgere, og kan ikke ta ansvar for alle verdens fattige.
Det betyr ikke at vi ikke skal hjelpe. Fremskrittspartiet har for eksempel alltid tatt til orde for å gi nødhjelp i forbindelse med naturkatastrofer og krig. Land som må ta hånd om flyktningstrømmer og -leirer skal få hjelp til det.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men målet for bistanden må altså være å bidra til at land kan komme seg ut av fattigdom og ta hånd om seg selv, slik at landenes egne myndigheter kan ta ansvar for sine egne borgeres velferd.
Når man hører rapporter om at myndigheter i bistandsland tar seg råd til dyre biler og privatfly, samtidig som norske skattepenger finansierer skole- og helsetjenester, bør det ringe en bjelle.
Jeg mener at dette er ansvarsfraskrivelse fra landenes egne myndigheter. Dette bør ikke norsk bistand legge til rette for gjennom å finansiere de tjenestene som faktisk er lokale myndigheters ansvar.
Knag Fylkesnes påpeker at det i dag er mange flere barn som får gå på skole i fattige land. Barnedødeligheten har gått ned, og mange liv reddes sykdommer som tidligere var dødelige.
Mye av dette er takket være bistand og innsatsen til norske frivillige organisasjoner. Jeg synes det er flott at folk ønsker å bidra, og å gi til de som er mindre heldige enn oss som er født og oppvokst i Norge.
Giverglede er en verdi som står sterkt i det norske samfunnet. Det er bra at myndighetene oppmuntrer til at folk skal gi gaver, for eksempel gjennom skattefradrag.
Samtidig er norsk bistand over statsbudsjettet noe annet enn privat giverglede. Staten har fått ansvaret å forvalte og omfordele skattebetalernes penger.
I årene fremover blir det mindre penger tilgjengelig for å opprettholde den norske velferden. Mange poster må kuttes, og bistand kan ikke være den eneste som fredes.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi ser at det bare er Norge, Sverige og Luxembourg som gir så stor andel av statsbudsjettet i bistand. Alle andre land, inkludert Danmark, Tyskland og Storbritannia gir langt mindre.
Dette er veien Norge også må gå. Vi må gi mindre, men vi må også gi smartere og mer målrettet slik at vi kan bidra til at land blir i stand til å klare seg selv.
