Rystende brutalitet i Iran
Regimet forsøker å skremme de hurtig voksende huskirkene til passivitet og taushet.
Nyheten om at to kristne konvertitter i Iran er blitt straffet med 80 piskeslag fordi de hadde drukket nattverdvin, ryster oss. To andre konvertitter venter på å bli straffet på samme måte.
Alle fire tilhører kirkesamfunnet «Church of Iran», og alle er blitt arrestert i forbindelse med politraid mot menigheter. De ble pågrepet mens de utøvde sin religionsfrihet - en frihet Iran har forpliktet seg til å respektere gjennom sin tilslutning til FN-konvensjonen for sivile og politiske rettigheter, men som kristne i praksis blir frarøvet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dommen falt 6. oktober. Det gikk bare tre uker til den ble iverksatt for to av dem. Mulighetene for å anke og få ny behandling av saken, har dermed vært minimale. Den raske iverksettelsen har også gjort det vanskelig for det internasjonale samfunn å aksjonere.
I første omgang virker dommen utforståelig. Å drikke alkohol er nemlig ikke forbudt for kristne i Iran. De tradisjonelle kirkene har feiret nattverd i århundrer. For sjiamuslimer er det derimot ulovlig å drikke alkohol. Dommen gir dermed et tydelig signal om at regimet ikke anerkjenner de fire konvertittene som kristne. De dømmes som muslimer, for ifølge en utbredt tolkning av sharialoven er det ikke tillatt for muslimer å konvertere til annen tro.
80 piskeslag kan være nok til å ta livet av et menneske. Kilder opplyser at den ene konvertitten, Behzad Taalipasand, dessuten ble slått «med ekstrem voldsbruk». Ved å ta så dramatiske straffemetoder i bruk, forsøker regimet å skremme de hurtig voksende huskirkene til passivitet og taushet.
Å dømme folk til pisking er et brudd med den nevnte FN-konvensjonens forbud mot inhuman og nedverdigende straff. Nina Shea, direktør ved Center for Religious Freedom ved Hudson Insitute, omtaler piskingen av de to konvertittene som «rystende». Hun mener det går på regimets legitimitet løs når de fortsetter å bruke slike grusomme straffemetoder. Dét er et synspunkt vi ikke har vanskeligheter med å slutte oss til.
D et iranske regimets brutale straffemetoder sjokkerer. I sommer ble tobarnsmoren Sakineh Mohammadi dømt til døden ved steining, samt 99 piskeslag. Det er bare et par uker siden nyheten kom om at en mann som ikke døde første gang han ble hengt, skulle henges på nytt så snart han var frisk nok. Frykten for at det ville skade Irans omdømme, fikk justisministeren til å snu og avlyse den andre hengningen.
Irans nye president, Hassan Rouhani, lovte under valgkampen å endre landets dystre menneskerettighetssituasjon. Det gav håp om bedre tider da elleve politiske fanger, inkludert to kristne konvertitter og den kjente menneskerettighetsadvokaten Nasrin Sotoudeh, ble løslatt fra fengsel i september. Det er likevel nærliggende å tenke at løslatelsen heller var et strategisk utspill før Iran skulle drøfte sitt atomprogram med stormaktene, enn resultat av ny respekt for menneskerettighetene.
Skal verden kunne stole på at Rouhani er den reformatoren han hevder å være, bør løftene snart vises igjen i praktisk politikk. Uansett er det begrenset hva han kan utføre, så lenge ayatollah Ali Khamenei fremdeles er landets øverste politiske leder.
