Ros og beundring til Per Kørner
Når vi vil mene noe om hvordan han opptrer, må vi ikke glemme å ta med i betraktningen hvilken fortvilelse det er som motiverer ham.
I drøyt 20 år har Den norske kirke i eksil/Strandebarm prosti tviholdt på det bibelsynet de mener en sann kristen kirke må stå inne for, og minst like lenge har de vært et vedvarende uromoment i Den norske kirke. Med en viss sans for demonstrasjoner, men aller mest med en dyptfølt forpliktelse på Guds ord har de gjort seg gjeldende både i og utenfor Den norske kirke.
Etter hvert som prestene i Den norske kirke i eksil har blitt eldre og den kirkelige opinion har dreid seg mot venstre, har de mistet både innflytelse og slagkraft. For en del er dette behagelig, men det er først og fremst beklagelig.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
LES OGSÅ: Prest ble kastet ut av gudstjeneste for homofile
Selv om selve kirkestrukturen deres har hatt ganske begrenset appell, fortjener både Børre Knudsen, Ludvig Nessa, Per Kørner og deres allierte ros og beundring for sin utrettelige og krevende kamp for livet og for Den norske kirkes identitet.
Etter hvert som motsetninger over tid blir etablert, står omgivelsene i fare for å glemme hva som ligger bak. Det ser vi jevnlig i abortdebatten, hvor også landets kristne i stor grad synes å ha glemt hvilket alvor som ligger i den gjeldende loven, og dens konsekvenser. Man blir vant til at situasjonen er som den er, og avfinner seg med det.
LES OGSÅ: Biskop reagerer mot homoflagg i kirken
Slik er det også i ferd med å utvikle seg en slags aksept i og rundt Den norske kirke i forhold til seksualetikken. Vi har blitt vant med at det finnes to syn, og aksepterer sakte, men sikkert at det er slik. Da blir slike som Per Kørner et særlig ubehagelig uromoment. Han bryter inn i den etablerte orden, og nekter å godta at det skal være greit å bruke kirkerommet slik det ble brukt i Johanneskirken i Bergen sist søndag, i forbindelse med Regnbuedagene for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Kørner har verken høylytt eller voldsom, men gikk frem til alterringen og knelte i bønn.
Selvsagt forstyrret han gudstjenesten, selvsagt opptrådte han som aksjonist. For dem som arrangerte gudstjenesten var Kørners inntog utvilsomt ubehagelig. Og for de fleste vil selve aksjonsformen være fremmed. Mange vil også mene at opptrinnet ikke tjener Kørners sak.
På det punktet kan meningene være delte, men når vi vurderer situasjonen, må vi likevel ikke falle for fristelsen til å sidestille bruken av homoflagget i kirken og Kørners inntog. I sannhetens navn er dette ikke et spørsmål som kan begrenses til hvorvidt man på generelt grunnlag skal tillate aksjoner i gudstjenesten.
For det er riktig, som kirkerådsmedlem Egil Morland påpekte i gårsdagens avis, at i realiteten var det ikke Kørner som «på urett vis trengte seg inn i kyrkja denne dagen. Det var ei for kyrkja framand lære, akkompagnert av symboltunge handlingar, som trengde seg inn.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
LES OGSÅ: Biskop mener Kørner gikk over streken
Det er godt mulig at Kørner selv burde ha gått frivillig da han ble bedt om det, men dette spørsmålet kommer klart i andre rekke i forhold til det Kørners aksjon var rettet mot. Det er lite som tyder på at den 77 år gamle presten er drevet av trang til oppmerksomhet om seg selv. Han har saktens fått en del av denslags, og mye av det har nok vært belastende. Strandebarm prosti fikk sitt navn ved at Kørner tjenestegjorde nettopp der da han mistet sine presterettigheter. Når vi, ikke minst vi som er en del yngre enn Kørner, vil mene noe om hvordan han opptrer, må vi ikke glemme å ta med i betraktningen hvilken fortvilelse det er som motiverer ham.
Her ble et av Bergens viktigste kirkebygg inntatt av krefter som aktivt og åpent undergraver kirkens budskap ved å legitimere det Bibelen og en samlet kirkehistorie kaller synd.
Kampen for evangeliet må kjempes på mange ulike fronter. De fleste vil velge en mindre konfrontativ fremtoning enn Kørner og legge mer vekt på dialog med omgivelsene. Det er mye godt å si om det. Men den som vil kritisere en prest som under en gudstjeneste kneler ved alteret for å be, bør først tenke gjennom hva han eller hun selv har gjort for å bidra til at Den norske kirke fortsatt forkynner den sannheten som ennå har kraft til å sette mennesker fri.
