Rødts største problem heter ikke Pål Steigan. Det heter Karl Marx

Dagens strid i Rødt er en påminnelse om partiets nære fortid som totalitær bevegelse.

Nå krangles det så busta fyker på ytterste venstrefløy i norsk politikk.

Stridens kjerne er det sterkt russiskvennlige nettstedet steigan.no der flere sentrale folk i partiet Rødt er involvert, enten på eiersiden eller som skribenter.

Nettstedet ledes av Pål Steigan, som i tillegg til Rødt-politikere også har med seg spiondømte Arne Treholt og konspirasjonsteoretikeren Kari Jaquesson som eiere. Partiledelsen liker ikke dette engasjementet, og nå er spørsmålet om Rødt kan kreve at dets medlemmer og tillitsvalgte holder seg unna steigan.no.

Vi synes striden mellom partiet Rødt og nettstedet steigan.no er mer fascinerende enn opprørende. Det er nesten så man fristes til å poppe seg litt popcorn og håpe at konflikten fortsetter en god stund til. Ai, ai for en artig partikrig, på en måte.

0g grunnen er ikke bare at det er god underholdning å se de venstreradikale gjøre opp seg imellom. Nei, det er også mye godt læringspotensial i det spetakkelet som nå pågår i partiet Rødt og dets omliggende herligheter.

Levenet som utspiller seg i full offentlighet viser nemlig tydelig koblingen mellom dagens tilsynelatende stuerene Rødt og partiets nære fortid i totalitært tankegods. Krangelen skaper en slags bro til partihistorien.

Mange av partiets Rødt unge velgere tror at det de stemmer på er et radikalt venstresideparti med en kul, progressiv og velkledd partileder. Det og bare det. De kjenner rett og slett ikke til Rødts problematiske fortid.

Og det virker. For ved hjelp av en slik historieløs, men effektiv imagebygging klarte partiet i fjor for første gang å karre seg over sperregrensen og bli et parti å regne med i norsk politikk.

Men den ubehagelig sannheten er at tastaturkrigeren Pål Steigan faktisk er en av Bjørnas Moxness forgjengere som partileder fra den tiden da partiet het Arbeidernes Kommunistiske Parti (marxistleninistene). Partiet gikk åpent inn for å tilrane seg makten i Norge med våpenmakt, eller «væpna revolusjon» som de kalte det. Og som den samfunnstrusselen de var, ble de fullt forståelig overvåket av norske sikkerhetsmyndigheter.

Rødts forgjengere på 70- og 80-tallet var alliert og pleiet omgang med noen av histories verste diktatorer og massemordere: Kinas Mao Zedong, Albanias Enver Hoxha og Kambodsjas Pol Pot. Pål Steigan har for øvrig pleiet personlig omgang med og hyllet alle disse tre.

AKP (ml) var rett og slett en politisk sump, noe av det verste vi har hatt i den norske partifloraen.

Så er det en ærlig sak å ville ta oppgjør med sin fortid, legge den bak seg og gå videre. Det har Rødt - i hvert fall tilsynelatende - forsøkt å gjøre.

De har endret navn, først til Rød Valgallianse og deretter til Rødt. Også persongalleriet fra den gang er skiftet ut.

Rødt tviholder på en av historiens verste, dødeligste og mest undertrykkende ideologier.

Men bråket rundt nettstedet som bærer hans navn viser at selv om Pål Steigan ikke har noe formelt verv i dagens Rødt, så er han på ingen måte uten innflytelse i partiets omland. For i dette partiet er antiamerikanismen så sterk at man gjerne gjør USAs fiender til sine venner. Det er det lang tradisjon for i dette partiet.

Og det er derfor steigan.nos russiskvennlige propaganda fortsatt skaper såpass stor entusiasme langt inn i Rødts medlemsmasse. Rødt er jo i dag det det eneste partiet på Stortinget som ikke vil hjelpe Ukraina med våpen.

Men Rødts største problem i dag heter ikke Pål Steigan. For det angivelige oppgjøret med egen totalitær fortid stikker nemlig ikke særlig dypt. De har jo ikke en gang klart å renske ut utgangspunktet for galskapen, Karl Marx, fra partiprogrammet sitt. Rødt program slår fortsatt fast at partiets mål for samfunnet er å oppnå «det Karl Marx kalte kommunisme».

Rødt tviholder på det som er en av historiens verste, dødeligste og mest undertrykkende ideologier. Da er det bare å håpe at 2021-valget var partiets første og siste over sperregrensen.