Retten til abort er en byrde
- Hvert enkelt møte mellom en lege og en pasient er unikt. At enkelte leger dessuten øver et abortpress på sine pasienter er også en kjent sak. Dette kan være likeså krenkende for den gravide kvinnen som å møte en lege som ikke vil henvise til svangerskapsavbrudd, skriver Ingrid Grøstad Johnson.
Som ung og uerfaren medisinstudent for omtrent ti år siden var jeg uforberedt på de store etiske problemstillingene man kommer opp i som lege. Naturlig nok.
Både den faglige og menneskelige delen av legeyrket krever modning.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi lærte tidlig dette at legen skal «en sjelden gang helbrede, ofte lindre, og alltid trøste.» Derifra skulle teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter forenes i en høyere enhet, som kombinert med stadig dypere menneskelig innsikt, forhåpentligvis ville gi en brukbar lege når studieløpet var over.
Under et gruppearbeid nokså tidlig i studiet satt vi sammen en gruppe studenter, og diskuterte hvorvidt en sykdom var så alvorlig at abort var å anbefale.
Hvem er jeg til å ta en slik avgjørelse, tenkte jeg, og trolig flere andre.
Under neste gruppesamling kom en medstudent med en utskrift av loven om svangerskapsavbrudd, og proklamerte at den var den største seieren for norske kvinners frihet noensinne. Min umiddelbare tanke var likevel denne:
Dette er kvinnenes byrde å bære. Noen få år senere, gravid med mitt første barn, ble denne erkjennelsen styrket.
Omveltningene i sinn og kropp var så enorme, at jeg mer enn en gang ønsket å flykte fra det hele. Jeg behøvde noe mer enn min egen vilje å støtte meg på. I løpet av svangerskapets ni måneder forsvant heldigvis trangen til flukt, og nå er jeg mor til fem.
Det ble ingen lege av meg. Legeyrket er likevel på mange måter en del av hverdagen, all den tid min mann er fastlege. De siste årene har han dessuten så å si uten opphold vært et stridens eple i norsk helsevesen. Han er en av samvittighetslegene, som enkelte ynder å kalle dem.
Denne tittelen vet jeg ikke hvor kommer fra, men den er lett å bli provosert av. Som om ikke alle leger har en samvittighet!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Striden dreier seg i hovedsak om hvorvidt en fastlege kan vise en abortsøkende kvinne til en kollega på samme nivå dersom legen har betenkninger med den behandlingen kvinnen etterspør.
Ettersom mange typer prevensjon virker etter befruktning, finnes det også leger som viser kvinner som trenger for eksempel spiral til en annen lege.
Sett fra utsiden kan disse forskjellige variantene av reservasjon virke som meningsløst prinsipp-rytteri.
Den enkelte leges samvittighetskvaler kan virke vilkårlig og uforutsigbar. Etter å ha fulgt denne debatten fra nærmeste sidelinje i flere år er det særlig ett poeng som opptar meg:
Leger kan endre holdning.
I allmennlegenes debattforum Eyr, har jeg lest mange spennende historier om leger i møte med kvinner som kommer og ønsker abort.
Historiene er mange, og varierte. En kvinnelig lege som ikke henviste til abort, fikk fortvilte, gravide kvinner inn til sitt kontor, nettopp fordi hennes syn var kjent. Kvinnene visste at legen ville gi dem styrke til å bære fram barnet.
En annen lege henviste til abort i starten av sin yrkeskarriere, men så seg ikke i stand til å fortsette med det. En viktig faktor for disse legene er at de har en eller annen form for samarbeid med andre leger som kan hjelpe de pasientene som trenger det.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Legekollegenes rolle skal ikke undervurderes, fordi pasientene selvsagt skal få tilgang på lovfestede rettigheter. Blant historiene finnes også dem om leger som går fra å unngå aborthenvisninger, til å åpne opp for en mer pragmatisk utøvelse av denne delen av medisinfaget.
Motstandere av fastlegers reservasjonsadgang mener at kvinner i en sårbar situasjon ikke skal bære byrden av legens holdninger til abort. Det er ikke et urimelig krav, men det er vanskelig å tenke seg et helsevesen helt uten krenkelser.
Man kan ikke gjennom loven hindre at en lege av og til har en dårlig dag, eller at en pasient møter en lege han eller hun ikke kan fordra.
Det er heller ikke slik at pasienten alltid får det han eller hun forventer, selv om legen skal forsøke å gi det pasienten fortjener.
Hvert enkelt møte mellom en lege og en pasient er unikt. At enkelte leger dessuten øver et abortpress på sine pasienter er også en kjent sak. Dette kan være likeså krenkende for den gravide kvinnen som å møte en lege som ikke vil henvise til svangerskapsavbrudd.
Legens holdning skinner alltid igjennom. En abortvennlig holdning kan være like krenkende som abortmotstand.
Abort er et ekte moralsk dilemma
I debatten blir ofte legenes tilsynelatende vilkårlige samvittighet satt opp mot abortlovens absolutter, som uforenlige størrelser. Legen må gå, slik at loven kan bestå.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg vil hevde at abortlovens vilkårlighet fordrer at legene har en reell mulighet til å unngå å sette sin underskrift på kvinnens abortbegjæring.
Loven forklarer ikke hvorfor 12. svangerskapsuke skal være en grense for retten til liv. Abortloven har tegnet noen tydelige streker i en etisk gråsone, men politiske vedtak kan ikke endre på naturens livslinje.
Medisinske framskritt gjør det enklere å forhindre svangerskap, men som sagt, mange prevensjonsmidler virker slik at et eventuelt nytt liv ikke skal få mulighet til å vokse.
I dette tåkelandskapet søker både kvinnen, hennes nærmeste, legen og samfunnet å orientere seg.
Det vil være en trygghet for pasientene når vi gir rom for etisk refleksjon også i løpet av legens karriere. Hvis ikke, har vi grunn til å frykte framtidens leger.
Ingrid Grøstad Johnson
Dalen
