Respekten for religiøse trossamfunn

Ap burde vise større respekt for religiøse trossamfunns egne overbevisninger.

Mandag laArbeiderpartiet fremsitt forslag til nytt partiprogram. Der legger de blant annet opp til en strammere styring av trossamfunn som mottar statsstøtte.

Den viktigste lærdommen vi kan trekke ut av Aps politiske føringer, er at kristne aktører må tenke gjennom hvor avhengige de er av statlige midler. For i det samfunnet vi befinner oss i, vet vi ikke hvor lenge slik støtte vil være tilgjengelig.

Arbeiderpartiets styringsvilje overfor kristne trossamfunn er velkjent gjennom partiets forhold tilDen norske kirke. Med årene har partiet inntatt en mer åpen holdning til gudstro, og sittende partilederJonas Gahr Støre omtaler seg gjerne som troende. Men viljen til å legge partiets politikk til grunn også for indre forhold i religiøse trossamfunn er slett ikke borte.

Og nestlederHadia Tajik beveger seg inn i opptil flere vanskelige områder når hun på den ene siden sier at det er «rom for å være teologisk konservativ», samtidig som hun også sier at «kvinner er liksom gode nok til å organisere aktiviteter og lage mat, men ikke til å bestemme hvordan pengene skal brukes.»

Dette er politisk kritikk av teologiske vurderinger, og for eksempelNorsk Luthersk Misjonssamband vil neppe kjenne seg igjen i omtalen av kvinner som ikke er «gode nok», i Tajiks terminologi.

Det gjenstår å se hvor mye av Aps politikk som blir gjennomført. Og enda mer gjenstår det å se hvilke konsekvenser den faktisk vil få. I nevnte NLM består hovedstyret bare av menn. Slik har det vært siden organisasjonen ble grunnlagt for 126 år siden.

Dette styret har åndelig ansvar, men de har også økonomisk og administrativt ansvar. En mulig forståelse av Arbeiderpartiets politikk vil innebære en betydelig omorganisering av ledelsen, ved at hovedstyret ikke lenger kan ha den samlede porteføljen som i dag.

I og for seg er ikke dette noe utenkelig scenario. IIndremisjonsforbundet er behandlingen av teologiske spørsmål allerede flyttet ut av forbundsstyret. Forbundsstyret har allerede i dag kvinnelige medlemmer. Men dette burde være spørsmål som organisasjonene selv fikk ta stilling til. Styrene i både NLM og ImF er demokratisk valgt.

Det norske samfunnet er i betydelig grad bygget opp rundt et sterkt statsapparat. Fordi velferdsstaten holder gjennomgående høy standard, aksepterer vi også et forholdsvis høyt skattenivå.

Med dette som utgangspunkt er det naturlig at staten også bidrar med støttemidler til ulike aktiviteter og virksomheter. Det er helt på sin plass at også kristne institusjoner og organisasjoner blir tildelt slik støtte, all den tid også kristne mennesker betaler skatt.

Politikere bør imidlertid vokte seg for å opptre som teologiske overdommere, slik Arbeiderpartiet gjør i denne saken. Det har skjedd store endringer i synet på likestilling i det norske samfunnet i løpet av forrige århundre. Det har også skjedd store endringer i kristne miljøer på disse områdene. Dette er av det gode.

Men det må fortsatt være rom for at trossamfunn har rom til å operere i tråd med sin overbevisning. Arbeiderpartiet må gjerne kjempe for det de tror på, men de burde vise større respekt for religiøse trossamfunns egne overbevisninger.