Religion og politikk i et sekulært samfunn
Dersom jeg som kristen politiker vil arbeide for en restriktiv utvinning av naturressurser fordi jeg tror Gud har skapt verden og gitt oss mennesker et forvalteransvar, så er det en høyst legitim motivasjon, men ikke et tilfredsstillende argument på Stortinget.
Dagen etterspør hvordan forholdet mellom religion og politikk bør være i et sekulært samfunn. Bør kristne bekymre seg når KrF fjerner bekjennelsesparagrafen? Er løsningen å danne nye, mer «konservative» parti? Hvor fremtredende bør politikernes personlige tro være i det offentlige rom?
En metadebatt rundt disse spørsmålene er viktig og kan forhåpentligvis også være klargjørende. Men før vi adresserer slike spørsmål, er det nyttig å avklare hva vi mener med at Norge i dag er et sekulært samfunn.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Religionssosiologien måler sekularitet i forhold til folks religiøse praksis. Hvor ofte folk deltar på gudstjenester i kirker, templer eller moskeer, er en måte å måle dette på. Når man hører beklagelser fra kristne om at Norge er blitt for sekulært, menes det gjerne at færre går i kirken og bekjenner en kristen tro, og dermed blir vi mer «verdslig» som folk.
Når stater beskrives som sekulære betyr det ganske enkelt at stat og religion holdes adskilt. Disse to formene for sekularitet er uavhengig av hverandre. Et eksempel er USA, hvor stat og kirke er adskilt, men den religiøse praksisen er høyere der enn i noe annet vestlig land.
I Norge har vi inntil nylig hatt en statskirke, men når det gjelder religiøs praksis viser statistikkene at Norge har vært nokså sekulært lenge. Samtidig kan det argumenteres for at religiøsiteten finner nye former, og at medlemskap eller engasjement i religiøse organisasjoner ikke lenger er den beste målestokken for hvor stor andel av det norske folk som er religiøs.
Uavhengig av hvor religiøse vi egentlig er her til lands; de fleste anser det som en selvfølgelighet at religion og politikk må holdes atskilt. Umiddelbart kan det høres ryddig ut, men hva innebærer det å fastholde et slikt skille? Betyr det at religiøse politikere (de finnes nemlig fortsatt) må «legge av» sine religiøst begrunnede overbevisninger når de går på jobb?
At religion og politikk må holdes adskilt fungerer godt på papiret, men blir ikke like enkelt i praksis. Simpelthen fordi politikk praktiseres av politikere. Mennesker hvis religiøsitet eller fravær av denne er en integrert del av deres person. På samme måte som det er innvevd i ditt politiske virke at du er kvinne, bergenser eller forelder, vil det også bety noe om du er ateist, kristen eller muslim. Det er en sekulær myte at politikernes livssyn og religiøse overbevisninger kan tas av som en ryggsekk når de kommer på jobb -og dermed holdes borte fra politikken.
Dette betyr for øvrig ikke at politikere kan argumentere religiøst for politiske posisjoner og beslutninger. Politikk og det offentlige rom skal være en demokratisk møteplass, hvor alle må bidra til å gjøre seg forstått og forsøke å forstå hverandre. Dersom jeg som kristen politiker vil arbeide for en restriktiv utvinning av naturressurser fordi jeg tror Gud har skapt verden og gitt oss mennesker et forvalteransvar, så er det en høyst legitim motivasjon, men ikke et tilfredsstillende argument på Stortinget. Det blir uryddig og utilgjengelig dersom politikernes personlige motivasjon eller overbevisning skal utgjøre det politiske argumentet.
Når KrF valgte å fjerne bekjennelsesparagrafen viste de etter min mening forståelse for akkurat denne problematikken. De ønsket å sende et demokratisk signal om at her er det politikken som gjelder - og den har en tydelig verdiforankring som KrF-politikere selvsagt må være forpliktet til, men det er en ganske annen sak å forplikte partiets politikere til en religiøs trosbekjennelse.
Det blir like absurd som at et annet parti skulle kreve av sine politikere at de bekjente seg til ateistisk humanisme som livssyn. Det er en vesensforskjell på å verdsette og anerkjenne betydningen av politikernes livssynsoverbevisninger, versus å kreve en personlig bekjennelse for at noen skal få tilslutte seg et politisk parti.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Religion og politikk kan altså ikke holdes helt adskilt så lenge det finnes religiøse politikere, men det betyr ikke at vi kan føre religiøs politikk. De færreste ønsker seg et teokrati, så da kan heller ikke den politiske argumentasjonen være religiøs.
Det er forskjell på en prest og en politiker. Selv om de kan dele både meninger og motivasjon, kan de ikke argumentere på samme måte i kirken og på Stortinget.
Silje Kvamme Bjørndal
doktorgradsstipendiat ved Menighetsfakultetet
