REGNBUE: Regnbuen er et viktig bibelsk symbol, omtalt allerede i historien om Noahs ark i 1. Mosebok. Men hva er det egentlig den symboliserer, den regnbuen vi ser rundt oss nå? spør Tarjei Gilje. Bildet er fra Mjøsa. Foto: Heiko Junge / NTB

Regnbuens fellesskap

For mange kristne er nok dette en tid på året hvor opplevelsen av å befinne seg litt på siden av samfunnet iblant blir ekstra tydelig.

Regnbuen er et viktig bibelsk symbol, omtalt allerede i historien om Noahs ark i 1. Mosebok. I den andre enden av Bibelen, i Johannes' åpenbaring, leser vi at Guds trone var omgitt av en regnbue.

Men hva er det egentlig den symboliserer, den regnbuen vi ser rundt oss nå, på transportmidler og flaggstenger? Hvem er omfattet av det mangfoldet den angivelig representerer?

I menigheten jeg tilhører forkynner vi oss gjennom Markusevangeliet dette året. Nå er vi med andre ord omtrent halvveis. Igjen og igjen er det utfordrende og inspirerende å se hvordan Jesus bryter med omgivelsenes forventninger.

Samtidig ser vi også tydeligere og tydeligere at hans jordiske tjeneste vakte positiv oppmerksomhet, men også motstand. Vår lange historie med statskirke her i landet bidrar antakelig til å styrke en tanke om at kirken helst ikke skal være på kant med samtiden. Alle skal jo med.

Men den kristne kirke lever alltid i et tosidig forhold til sin egen samtid. Jesu etterfølgere er kalt til å elske alle mennesker, og til å forkynne evangeliet for alle.

Det innebærer å sette Mesterens ideal øverst. Noen ganger fører det til skarp konflikt med samfunnet rundt. Iblant blir kristne mennesker overmannet av frykt og usikkerhet slik at sinnet får ta kjærlighetens plass.

Det blir dårlige Kristus-vitnesbyrd av slikt.

Ungdom i Oppdrags grunnlegger Loren Cunningham har mange ganger snakket om det å gi opp jordiske rettigheter for å vinne Kristus. Det å «ta opp sitt kors» er ikke noen fremmed tanke for den som kjenner sin bibel.

Når vi i år feirer 250-årsjubileet for Hans Nielsen Hauges fødsel, er det lett for at vi nøyer oss med et overfladisk bilde av ham, og at vi for eksempel glemmer den sterke motstanden han møtte fra makthaverne.

Vi bør ikke forklare all slags uenighet med maktkamp, men vi kommer heller ikke bort fra at de som besitter sentrale roller har særlig mange muligheter til å definere hvilke virkelighetsopplevelser som får være toneangivende.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men man skal ikke lese mange tekster fra Åpne Dører eller Stefanusalliansen før man blir kjent med en kristendom som lever og blomstrer under ganske andre forhold.

I Norge kan vi være urolige for nivået på den offentlige støtten til kirker og andre religiøse institusjoner. For ganske mange kristne i verden vil slike problemstillinger virke utopiske.

Det var noe av dette som fascinerte mangeårig generalsekretær Egil Grandhagen i Misjonssambandet da han etter sin generalsekretærtid forsket på den tidlige Østkirken. Den hadde ikke statskirkelige privilegier, og overlevde gjennom sin åndskraft.

Noe av dette skriver også MF-professor Oskar Skarsaune om i boken «Etterlyst: Bergprekenens Jesus».

Han skjelner mellom evangelisering og kristianisering, og viser hvordan kirken vokste frem nedenfra. Å ville kristne både enkeltmennesker og samfunn via statlige pålegg har begrenset potensial.

Den store forvandlingskraften ligger i at mennesker får møte den levende og oppstandne Jesus Kristus og tar del i apostelen Tomas' bekjennelse, slik vi finner den gjengitt i Johannesevangeliet: «Min Herre og min Gud!»

Men hvor mange av oss er det som med hånden på hjertet kan slutte oss til denne bekjennelsen?

Sannsynligvis er det som regel mer sakssvarende å vise til tolleren som ifølge Lukasevangeliet ikke engang ville «løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’»

Jeg tror Magnus Malms «Som om Gud ikke finnes» må være den boken jeg har lest som har påvirket meg mest de senere årene.

Det er mye lettere å kalle andres synder for skitne enn sine egne.

Malm kritiserer ikke bare kirken for å være for slapp i motstanden mot sekulariseringen, han mener kirken bidrar til sekularisering ved å ikke ta selve evangeliet på alvor i form av etterfølgelse av Mannen fra Nasaret.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Bak Malms kritikk av kirken som sekulariserende kraft finner vi et dyptfølt ønske om oppriktig disippelskap.

Det er alltid lettest å peke på andres synder. På andres feighet, unnfallenhet, kompromissvilje, lunkenhet eller likegyldighet.

Det er mye lettere å kalle andres synder for skitne enn sine egne. Senest denne uken hadde jeg en leser på tråden som brukte en slik karakteristikk. Om noen andre, selvsagt.

Jeg var fristet til å spørre hvordan det stod til med bjelken i øyet hennes, men lot det være. Den indre fariseeren er sjelden langt unna.

Men i en tid hvor det kristne hegemoniet er svekket, kan vi ikke legge til grunn at kristent fundert etikk har noe forrang i kraft av seg selv. Den må vinne troverdighet, særlig gjennom levende vitnesbyrd fra mennesker som følger Jesus.

Så er visst Den hellige ånd mer tålmodig enn vi noen ganger. Derfor trenger vi Bibelens mange formaninger om å ikke frykte.

Derfor trenger den enkelte av oss å be om Guds lys over livene våre. Jeg liker godt ordene i den gamle syndsbekjennelsen, selv om det sikkert finnes gode grunner for å velge formuleringer som er lettere forståelige i vår tid.

Men likevel: «Hellige Gud, himmelske Far, se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder, og gi meg å frykte og elske deg alene.»

Eller som Børre Knudsen sa det første gang jeg intervjuet ham i Nordkjosbotn i Troms for 20 år siden:

«For meg er bønnen i Salme 139 blitt et motto: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg følger avguders vei, og led meg på evighetens vei!»»