Regjeringens bistands-tanker
Det er ikke trolig at regjeringen får støtte noe sted i opposisjonen for en politikk som i praksis utraderer små, men viktige utviklingsprosjekter, skriver Tor Weibye.
Den blå regjeringenvil legge om norsk bistandspolitikk. Rett før jul uttalte utenriksminister Børge Brende at Norge må kvitte seg med en del samarbeidsland og konsentrere bistanden om færre mottagere. Det vil i følge han gi mer bistand for pengene, mindre byråkrati og enklere kontroll.
At det kommer slike toner fra regjeringen, burde ikke være spesielt overraskende for noen. Høyres bistandspolitiske utvalg, ledet av daværende stortingsrepresentant Petter Skovholt Gitmark, gikk inn for å kutte i listen over land som får bistand fra Norge. Landsmøtet i Høyre inkluderte anbefalingene i partiprogrammet for trekvart år siden, og nå er det også regjeringens politikk.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I Stortinget i forrige uke ble utenriksminister Brende utfordret av både KrF og Ap om hvilke land som i framtiden ikke vil få bidrag fra Norge. De ville også vite om regjeringens framtidige politikk vil få konsekvenser for mindre bistandsprosjekter som drives gjennom frivillige organisasjoner.
De svarene ville, eller kunne, ikke Brende gi. Det eneste konkrete var at svarene kommer i forslaget til statsbudsjett for 2015. Når han sier såpass, nekter jeg å tro at han ikke har noen tanker om hvor kuttene kommer og hvordan framtiden vil bli for bistanden som drives i regi av frivilligheten.
Rett før helgen kom statsminister Erna Solberg på banen med enkelte signaler om veien framover for norsk bistand. For det første skal nivået på en prosent av brutto nasjonalinntekt opprettholdes. For det andre skal mer av bistanden vris over på å fremme handel og næringsvirksomhet. Fra før av vet vi at arbeid for utdanning, menneskerettigheter og demokrati skal være i fokus for norsk bistand.
Hun lot oss også få et lite gløtt inn i regieringens kuttplaner. - Vi har noen land på lista. Uganda er ett av dem, sa Solberg. Uganda har vært et av Norges viktigste samarbeidsland og har siden 2007 mottatt omlag 400 millioner kroner i året.
Dette er interessante signaler fordi Gitmark pekte nettopp på fattigdomsbekjempelse i Afrika som et av framtidens satsingsområder. Men nå vil altså statsministeren kutte ut Uganda fordi landet sliter med overholdelse av menneskerettigheter og har et diktatorisk styresett.
Det som ennå ikke har fått noen avklaring, er bekymringen som både opposisjonen og organisasjonene selv har kommet med når det gjelder den statlige støtten som kanaliseres gjennom frivilligheten. Gitmark mente i sin tid at antall bistandsland bør kuttes fra over 110 til mellom 25 og 40. Han avviste at Høyre vil kutte i overføringen frivilligheten. Men de må begrense arbeidet til land som regjeringen vil ha med videre.
Om det blir regjeringens politikk, vet vi ikke nå. Derimot vet vi at bistand som drives av frivilligheten er en av de mest effektive måter å bruke penger på. Det er ikke trolig at regjeringen får støtte noe sted i opposisjonen for en politikk som i praksis utraderer små, men viktige utviklingsprosjekter.
