Redusert til et symbol på norsk politikk

Navi Pillay fremstår som et enestående menneske. Fra kampen mot apartheid til arbeidet for internasjonal rett har årets fredsprisvinner fortjent heder og respekt. Det samme gjelder Liu Xiaobo, som fikk prisen i 2010. Men min respekt for prisvinnerne må ikke forveksles med min tillit til dem som velger dem.

Min skepsis til Nobelkomiteens uavhengighet begynte for alvor i 2010. Jeg pendlet da til Kina gjennom arbeidet og opplevde reaksjonene på Liu Xiaobos pris. Norges svar var at Nobelkomiteen var uavhengig av norske myndigheter. Kineserne skulle altså akseptere at en komité valgt av Stortinget og ledet av tidligere statsminister Thorbjørn Jagland, ikke representerte norsk politikk. Jeg forsto skepsisen. For oss nordmenn var skillet selvinnlysende. Men er fravær av direkte instruksjon det samme som reell uavhengighet?

Epstein-filene har senere avdekket forbindelser mellom Jagland og Jeffrey Epstein, også fra perioden da Jagland ledet komiteen. Det beviser ikke at noen påvirket en prisutdeling, og jeg legger heller ikke til grunn at det skjedde. Men hva tenkte mennesker i internasjonale maktmiljøer som kjente disse forbindelsene, når Norge forsikret verden om komiteens uavhengighet? Når Donald Trump snakker som om norske politikere kan gi ham fredsprisen, avfeier vi det gjerne som uvitenhet. Kanskje burde vi være mindre sikre på at vår formelle beskrivelse av makt er hele historien.