Redd barna får aldri nok penger til bistand

Vi må slutte å bruke penger som gjør at vi føler oss bra, uten at det bedrer andres livssituasjon.

Knag Fylkesnes i Redd Barna og Fremskrittspartiet blir neppe enige om norsk bistandspolitikk med det første.

I likhet med de fleste bistandsorganisasjoner har Fylkesnes et globalt fattigdomsperspektiv, der det aldri kan gis nok penger til verdens fattige, mens Frp innser at Norge, til tross for oljefondet har begrensede ressurser.

I Stortingets høringer om bistandsbudsjettet tropper det hvert år opp et titalls bistandsorganisasjoner som alle har ett budskap: Vi trenger mer penger. Selv om altså Norge, sammen med Sverige, er det landet i verden som gir mest penger målt i andel av bruttonasjonalproduktet.

Oljefondet er vår nasjonale sparegris. Det er ment å være en sikkerhet for fremtidige generasjoner av nordmenn. Ikke en bankautomat for bistandsorganisasjoner til utallige gode formål rundt omkring i verden.

Knag Fylkesnes trekker en parallell mellom mislykkede militæroperasjoner og feilede bistandsprosjekter. Hun har helt rett i at bare fordi noen prosjekter feiler, så vil ikke alle prosjektene feile. Hun har også helt rett i at vi må lære av våre feil, slik at de ikke gjentas.

Men jeg mener det er grunn til å rope varsko når bistandsmidler fra Norge går til helse- og utdanningsprosjekter i land der myndighetene selv prioriterer å kjøpe luksusbiler og privatfly.

Dette har vi sett eksempler på i typiske norske bistandsland som Tanzania, Zambia og Malawi.

Det er ikke sikkert at det er antallet kroner vi bruker i bistand som er det viktigste, men hvordan vi bruker disse pengene. Frps programkomite har eksempelvis foreslått å kutte 11 milliarder i bistanden. Det betyr ikke det at vi ikke vil hjelpe i nærområdene.

Vi vil bruke mer av de pengene som er igjen til å hjelpe mennesker på flukt, og foreslo å øke bevilgningene til barn og andre flyktninger i nærområdet med 2 milliarder kroner i fjor. Ingen av de andre partiene stemte for vårt forslag, for de ønsker heller å prioritere å hente flyktninger til Norge.

Det handler om prioriteringer.

Heldigvis er det bistandsprogram som virker. Men hvor stor andel av norsk bistand er dette? Hvor mye av norske skattepenger har blitt brukt til formål som ikke har virker, eller som har hatt en negativ effekt?

La oss ta de 8,4 milliardene som gikk til Afghanistan mellom 2001–2014.

Afghanistanutvalget fra 2016 (NOU 2016: 8) konkluderte med at mens det er enkeltprosjekter som har virket, har bistanden bidratt til omfattende korrupsjon. Den zambiske økonomen Dambisa Moyo har kalt bistanden til Afrika skadelig.

Norge er et av de landene som gir mest til andre. Det gjelder ikke bare når det kommer til bistandsprosjekter. Vi er eksempelvis blant de største bidragsyterne til GAVI og CEPI som er blant aktørene bak det internasjonale vaksinesamarbeidet Covax.

Norge er den største bidragsyteren av alle land til CEPI i perioden 2017–2020 med 358 millioner USD, foran stormakter som Tyskland (343 millioner) og Storbritannia (334 millioner). Canada bidro med 41 millioner. Norge er også den tredje største bidragsyteren til GAVI med 866 millioner, i perioden 2016–2020.

Dette er prosjekter som det er bred, politisk enighet om, for vi vet at de virker. Det handler som sagt om prioriteringer, og bruke penger der de virker.

Vi må slutte å bruke penger som gjør at vi føler oss bra, uten at det bedrer andres livssituasjon.