Problemet med nasjonal kristendom

Kristendom kan ikke reduseres til å være en nasjonal byggestein. I tidens internasjonale klima bør Partiet De Kristne reflektere over sammenhengen.

- Det er den tusen år lange forankringen i kristendommen som har løftet oss opp og fram som nasjon, både moralsk og økonomisk, slår Partiet De Kristne fast på sine hjemmesider.

En slik uttalelse fungerer som en utmerket test på hva slags kristent miljø man beveger seg i. Nettopp derfor bør vi spandere på oss en refleksjon og spesielt i måneden hvor det korsmerkede flagget markerer vår nasjons selvstendighet.

Forfulgte minoriteter Nasjonalstaten vokste frem i opplysningstiden som en ide om et statlig fellesskap som delte samme språk, kultur og historie. Det var ikke lenger den lokale fyrsten som definerte det lokale verdigrunnlaget og religion, men det nasjonale, folkevalgte fellesskapet.

De fleste stater hadde imidlertid minoritetsgrupper som ikke passet inn i det nasjonale fellesskapet. Vi ser fremdeles svært aggressive eksempler på forsøk på utradering av minoriteter: Den forfulgte, muslimske minoriteten Rohingya-folket i Myanmar ble fratatt statsborgerskapet allerede i 1982, og kurderne blir sett på som en trussel mot den tyrkiske nasjonale identiteten.

I Russland har sovjetstatens kommunisme blitt erstattet med ideen om et enhetlig, russisk fellesskap. I lørdagens Klassekampen intervjues den russiske filosofiske ideologen Aleksandr Dugin. Dugin har visstnok fått stor innflytelse hos presidenten med sin visjon om å gjenopprette «det hellige russiske imperiet».

Russland skal være en sterk stat med en sterk, ortodoks kirke. Individet, menneskerettigheter og ytringsfrihet blir sett på som en vestlig ide som det russiske folket må beskyttes mot. Når vi leser dette på bakgrunn av de svært begrensede rettighetene for andre kristne og religiøse grupper, politiske dissidenter og homofile, så vekker dette stor bekymring.

Når Dugin har tett kontakt med så ulike partier som det høyreradikale Jobbik i Ungarn, venstreradikale Syriza i Hellas og Nasjonal Front i Frankrike, gir dette et inntrykk av at kirkens stilling er et instrument for å nå et viktigere mål: å bygge en enhetlig nasjonal identitet.

Dugins lovpriste selvsagt Trumps valgseier i USA – en valgseier som i hvert fall retorisk var basert på stengte grenser for muslimer og meksikanere, økt proteksjonisme og sterkere nasjonal identitet («Make America Great Again!»).

I dette bildet er det for meg opplagt at kirken mister sin kraft når den takker ja til en posisjon som en slik nasjonal byggestein. Norge har heller ingen ærefull historie på å inkludere minoriteter. I grunnloven fra 1814 ble som kjent jøder og jesuitter eksplisitt nektet adgang til riket, samer har blitt utsatt for en brutal fornorskningsprosess og «mindreverdige» ble tvangssterilisert til ut på 60-tallet.

Det er først de siste tiårene at det har blitt konsensus om at den norske, nasjonale identiteten skal ha rom for minoriteter. Kong Haralds tale fra slottets hagefest i fjor gir uttrykk for denne relativt nye, nasjonale identiteten: «Mitt største håp for Norge er at vi (…) skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk.»

Kan vi si «ja takk, begge deler» til en kristen-humanistisk verdiplattform og et inkluderende nasjonalt «vi»? Jeg tror det. Nettopp fordi kristen tekning rommer ideen om menneskelig mangfold og menneskeverd, kan vi med en slik arv åpne oss for andre mennesker og etniske minoriteter.

Sett i dette perspektivet, er PDKs beskrivelse svært upresis. Bildet mye mer komplisert: Norge har vært et fattig, kristent land. Norge har gjennomført stygge overgrep på sine minoriteter.

Norge har selv i et etter-kristent samfunn et av verdens mest vellykkede velferdssystemer. Ikke minst med en verdenssituasjon hvor religion utnyttes grovt for å bygge nasjonal identitet, må vi forvalte vår arv med klokskap.

Vi må være ærlige om våre feilsteg og gjenvinne tilliten som kristne samfunnsdeltakere. Bare slik kan kristne verdier fremdeles løftes frem som byggesteiner for land og folk. Morten Dahle Stærk Redaksjonsleder Luther Forlag (i permisjon)