Priset være du, min Herre

I fjor sommer gav Vatikanet ut den pavelige encyklica Laudato Si. I dette dokumentet tar pave Frans opp en av vår tids store utfordringer, nemlig klima- og miljøkrisen. Når han gjør det, er det fordi han mener dette har noe med våre liv som troende å gjøre.

Tittelen på dokumentet er hentet fra den såkalte Solsangen avFrans av Assisi, som står i Norsk Salmebok på nummer 290. Tanken er åpenbart at den takknemlighet overfor skaperverket som Guds gode gaver til oss som denne salmen uttrykker, er en holdning som må vinne fram om miljøproblemene skal kunne løses.
LES OGSÅ:Paven: Verden nær selvmord uten klimaenighet

I dette dokumentet regner paven opp en rekke problemer: Forurensing,global oppvarming, vannmangel og urbanisering. De har to fellestrekk: De rammer de fattigste og svakeste hardest, og de er alle skapt eller forverret gjennom misbruk av moderne teknologi.

Nå er teknologi i seg selv ikke noe som er å beklage. Men den bærer med seg en tendens til å ville redusere all natur inkludert den menneskelige til råstoff for manipulering og videreutvikling. Løsningen på dette problemet kan derfor ikke være å bare bringe inn mer teknologi.

Løsningen må være en holdning som møter både naturen og medmennesket med respekt og takknemlighet. Det krever en endring av livsstil, for vi kan i det lange løp ikke fortsette å leve på en måte som innebærer at vi produserer stadig mer avfall som det blir stadig vanskeligere å bli kvitt.

Ikke alt i dette dokumentet er etter min oppfatning vellykket. Blant annet synes jeg paven godt med større dristighet og konsekvens kunne ha pekt på den hjelp de sentrale elementer i den kristne tro gir i møte også med de utfordringer han her tar opp.

Men på to punkter vil jeg gi ham rett: Han peker på et problem som er helt sentralt, og som trenger en løsning om vi skal kunne gi jorden videre til våre etterkommere i en tilstand som ikke er vesentlig forverret i forhold til hvordan vi fikk den. Og problemet har til syvende og sist med livssyn, og dermed med teologi og vårt åndelige liv å gjøre.

Om vi tror at Gud har skapt verden, at han selv gikk inn i den ved å bli som en av oss, og at han virker iblant oss gjennom sin Ånd, livgiveren, så kan vi ikke forholde oss likegyldige hverken til ødeleggelse av naturen eller til en bruk og kast-kultur som ikke en gang gjør holdt overfor barnet i mors liv.