Predikanten må tilbake til prekestolen

Det ser ut til at forkynneren er ferd med å velge bort prekestolen. Ansvaret for det ligger nok også hos ledere og styrer for kristne forsamlinger. Denne tendens synes nokså gjennomført i noen frikirkelige og bedehus miljø.

Men det er nødvendig å si: Predikanten må tilbake til prekestolen/talerstolen! Og være der når han forkynner. Ikke bare fordi det helt fra slutten av 1500-tallet til nå har vært prekestol i Guds hus.

Likeså har det vært tradisjon med den orden, at det var her den som la frem Guds ord skulle stå mens det skjedde.

Prekestolen ble plassert høyt nok så det som ble sagt, nådde lengst mulig. Også i de gamle bedehus var det slik. Kanskje ut fra den forståelse, at det hadde en symbolsk verdi.

For derved ble det minnet om at Ordet er høyt og hellig. Det skal løftes opp og være sentralt og vesentligst.

Ordningen med prekestolen er nok en fordel for mange ting. Med sine tre sider har prekestolen en form som holder predikanten mer på plass. Da er det ikke så lett å forlate den under forkynnelsen.

Dessuten ga den tette prekestol hjelp til ikke å fokusere predikanten, verken hans utseende, klær eller bevegelser. Slikt som kan forstyrre og avlede. I så måte gir prekestolen vern både for den som står der og for den som er tilhører.

Det er også lettere å føle seg trygg når en på forkynnerplassen har noe å holde i. Noe som nok ikke bare gjelder eldre forkynnere. Hvem som helst kan få behov for det i denne oppgaven.

Stadig flere kristne forsamlinger, også bedehus, har fjernet den faste, solide prekestolen. Noen har ingen alternativ. Eller har i stedet for prekestol/talerstol et lite lett rundt bord, som bare så vidt har plass for Bibelen og det en vil ha med her.

Med denne ordningen følger ofte predikantens vandring rundt på begge sider og opp og ned trinnene til plattformen. Likeså overdrevet bruk av geberder med hender og armer.

Stadig flere kristne forsamlinger, også bedehus, har fjernet den faste, solide prekestolen. Noen har ingen alternativ.

Denne nye, merkelige skikk, at predikanten vandrer mens han taler, er neppe tjenlig. Det skaper uorden og uro, og tar både konsentrasjonen og stillheten.

En bør også tenke på at dette er krevende for mange tilhørere, som skal følge den vandrende predikanten med blikket.

Opplegget gir maksimum personfokus og stjeler oppmerksomhet tekst og budskap skulle ha. Inntrykkene kommer i veien for innholdet.

Så sterkt at en iblant må spør: Hva vil predikanten med alle sine steg mens han taler?

Det er visst nødvendig i vår tid å minne om, at den kristne forkynner ikke er en skuespiller. Heller ikke skal plattformen være en teaterscene for påfunn og innfall, som unødvendig vandring. Det er ikke alle former og alle måter som er velbehagelig og tjenlig.

I forsamlingen kommer Gud «på Ordet føtter» (Luther). Det er det som skal vandre ved forkynnelsen, til den enkeltes øre og hjerte. Kallet her er at den som er kommet for å høre, skal få høre Guds ord.

Da er det godt (ja, nødvendig) å kunne lytte uten å må følge med øynene en vandrende predikant.

Situasjonen synes jeg gjør det nødvendig med denne påminning og tilskynding: Predikant, vend tilbake til prekestolen med forkynnelsen av Guds ord!