Politisk samling i bånn

Norske høyrepopulister finner hverandre. Kan et samarbeid mellom de nasjonal- og kristenkonservative miljøene hjelpe dem til politisk innflytelse som i Ungarn og Polen?

Partiet De Kristne og Demokratene er i ferd med å finne sammen. Den så vi ikke komme, det må vi bare innrømme.

Partiene har nå utarbeidet et felles politisk manifest og tirsdag holdt partilederne Erik Selle og Geir Ugland Jacobsen felles pressekonferanse. Sistnevnte utelukker heller ikke en sammenslåing av de to.

Bakgrunnen for samarbeidsønsket finnes nok i det faktum at det har lenge vært stusselige tider for småpartiene langt der ute på høyresiden.

Den så vi ikke komme, det må vi bare innrømme.

Partiet De Kristne ble startet i 2011 med ambisjoner om både stortingsplass og regjeringsdeltagelse. De drømmene ble raskt knust i møtet med de knallharde politiske realitetene. PDK har pendlet mellom 0,3 og 0,6 prosent i de valgene de har deltatt i.

Heller ikke for Demokratene har oppslutningen vært særlig imponerende. Frem til i høst hadde partiet stilt opp i fire stortingsvalg, men resultatet var identisk hver eneste gang. Fattige 0,1 prosent av stemmene.

Så skjedde det noe overraskende tidligere i år. I oppkjøringen til valget fikk Demokratene en opptur på meningsmålingene. Før velgerne gikk til urnene i september hadde enkelte galluper vist resultater oppe på to-tallet for Demokratene og med det et direkte stortingsmandat fra Vest-Agder.

Riktig så bra skulle det imidlertid ikke gå.

Da stemmene var talt opp viste det seg at Demokratene hadde fått 1,1 prosent. Det var selvfølgelig milevidt unna stortingsplass, men likevel en betydelig fremgang.

Og med det resultatet er Demokratene faktisk det første partiet siden Rødt og MDG som bryter ett-prosentgrensen. Og begge de to partiene har jo som vi vet senere fortsatt sin fremgang og etablert seg som stortingspartier.

Det eksisterer altså et slags håp i hengende snøre for de to tidligere promillekameratene. Sånn sett finnes det jo en viss logikk i å samarbeide. Foreløpig har jo stemmene til de to høyrepartiene i praksis fungert som stemmer på Jonas Gahr Støre.

Fordi stemmene på disse to partiene ikke har gitt noen uttelling, har de i realiteten bidratt til å svekke den borgerlige siden.

Men det som likevel overrasker, er at to partier med tilsynelatende såpass ulikt ideologisk utgangspunkt kan finne sammen. PDK har markedsført seg som et kristent parti og mange har oppfattet dem som en slags konkurrent til KrF.

Demokratene har et helt annet utgangspunkt. De ble i sin tid startet av utbrytere som ble lempet ut av Fremskrittspartiet under en av de mange opprenskningene som tidligere partiformann Carl I. Hagen gjennomførte.

Demokratene har stort sett sammenfallende synspunkter med sitt tidligere moderparti, men går enda lenger i for eksempel innvandringspolitikken.

Men kanskje burde vi likevel ikke være så forbløffet over samarbeidet? Begge miljøene er jo sterkt konservative, men med ulikt prefiks foran. Mens PDK er kristenkonservative, liker Demokratene å kalle seg nasjonalkonservative.

I flere andre land så har man jo nettopp sett at det nasjonale og det kristne blir to sider av samme sak for høyrepopulister. Mest fremtredende har dette vært i Polen og Ungarn, men man kan se den samme politiske blandingen av disse begrepene også i nasjoner som Russland og USA.

Og det var nettopp lett gjenkjennelig høyrepopulisme vi fikk høre på den felles pressekonferansen med herrene Selle og Ugland. Der gikk det mye i lett konspiratorisk omtale av vaksine-politikken, mediekritikk, protester mot dyr strøm som selvfølgelig skyldes norsk energisalg til utlandet og sterk støtte til Forsvaret. Alt ispedd en liten dæsj klimafornektelse.

Har denne høyreorienterte politiske cocktailen noen sjanse til å bringe de to partiene opp til stortingsrepresentasjon, hvis de løfter i fellesskap? Vi tviler på det.

For det første er det åpenbart store og viktige forskjeller mellom de nevnte østeuropeiske landene og Norge. Selv om fenomenet er sammenlignbart, så er de politiske forholdene svært annerledes.

Når Fremskrittspartiet i tillegg har fått Sylvi Listhaug som ny leder, har PDK og Demokratenes sjanser minsket betraktelig, selv i sammenslått form. Med en Frp-leder som hadde gjort partiet sitt til et slags litt blåere Høyre, så ville mulighetene vært større. Slik vil det imidlertid ikke gå.

I tillegg: Er det noe vi har lært om små partier, så er det at de er veldig flinke til å krangle. Jo mindre de er, desto mer internt bråk bruker det å bli, ikke minst om posisjoner og personer.

Både PDK og Demokratene er godt kjent med dette fenomenet. Så det er fortsatt et åpent spørsmål om hvor langvarig og nært dette samarbeidet kommer til å bli.