Pinsesalmer med uklar teologi 

I vår har det vært en lengre debatt i Dagen om Den Hellige Ånds virke i oss og blant oss. Ulike syn har vært fremholdt. Men hva er det som sies i kirkens salmer for pinsen? Det kan prege oss mer enn vi er klar over.

Siden det nå snart er pinse, ønsker jeg å undersøke hva som sies om Den Hellige Ånd (DHÅ) i de lutherske salmebøkene fra Den norske kirke, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) og Frikirken. Det skal primært dreie seg om hva disse tre salmebøkene skriver om hvordan DHÅ formidles og virker. Men først vil jeg kort redegjøre for hvem Ånden er, ifølge disse salmebøkene.

DHÅ er en person i guddommen: Fader, Sønn og Hellig Ånd. Derfor bør den omtales som han og ikke den. (Men det er vanlig med den, så derfor bruker jeg det også her.) Hvordan markeres dette i salmebøkene? Det omtales i heller liten grad. Men flere salmer poengterer enheten mellom de tre personene i treenigheten. DHÅ har samme makt som de to andre i guddommen. Ånden skal bekjennes og tros slik som Faderen og Sønnen, og prises slik som en av dem. Denne guddommeligheten varer til evig tid. Når vi derfor påkaller Ånden om å virke, trekkes også Faderen og Sønnen med i bønnene vår.