Pinsen – den glemte høytid

For cirka 100 år siden skilte folk seg ut ved ikke å gå til gudstjeneste. I høytidene var det nærmest obligatorisk. Nå er det nærmest omvendt.

Varmfronter og høytrykk er det som betyr noe for mange når vi feirer pinse, den glemte høytid.

Pinse er en kristen høytid 49 dager etter at Jesus stod opp fra de døde på påskemorgen. Navnet pinse kommer av det greske ordet «pentekoste», som betyr femtiende.

Det er ikke uten grunn pinsen blir kalt for den glemte høytid. De fleste vet fremdeles hvorfor vi feirer jul. I følge meningsmålinger er det langt færre som vet hvorfor vi har påske. De aller fleste i det sekulariserte Norge blir svar skyldig hvis de ble spurt oss hvorfor vi feirer pinse.

Regjeringen Brundtland foreslo i 1993 å gjøre om andre pinsedag til vanlig arbeidsdag, men dette fant ikke støtte på Stortinget, heller ikke blant Arbeiderpartiets stortingsgruppe som heller ikke den gang var blant landets flittigste kirkegjengere!

Pinsen minnes denne dagen da den Hellige Ånd ble gitt til de troende. På den dagen ble 3000 sjeler frelst. De ble fylt av ånden og kunne fortelle om Jesus Kristus på alle verdens språk. Og det gikk ikke så stille for seg som når en norsk statskirkemenighet feirer gudstjeneste i pinsen. Den gang var det kort og godt liv og bråk!

Et hvert folkeslag har sine fester. Vi kjenner indianske og eskimoiske fester.

Og vi kjenner fester fra vår egen kultur som jødiske fester. Det skulle være en grunn for å feste. Ofte var en av grunnene til å minnes sin fortid og historie som vår 17. mai. Og det var en anledning til å komme sammen. Og det hørte med til festens vesen at den ofte rykket deltakerne ut av hverdagen. Man hadde en intens opplevelse som om man var i rus.

Festrus skal visstnok være spesielt festlig. Man kunne drikke seg til de store høyder som grekerne kunne hos Platon, eller så kunne festdeltakerne drikke seg under bordet som enkelte har for vane her hjemme. Uten festene ville tilværelsen bli heller kjedelig. Og de er som den første pinsen preget av liv. For første pinsedag var det fest, liv og bråk. Det ligner ikke mye på pinsefeiringen i vår kirke.

Vi feirer pinse, kjærlighetens og fellesskapets fest. Vi behøver ikke å ruse oss. For ånden gir oss alle adgang til høyere makter, Gud. På alle steder og til alle tider.

Pinsen skulle vise oss at det er mer som knytter de kristne sammen enn det som skiller. Flere steder er det derfor økumeniske gudstjenester i pinsen. Økumenikk er et begrep som dekker både arbeid for økt forståelse og samarbeid mellom forskjellige kristne kirker.

Mange opplever med rette splittelsen i kirken som noe tungt og vanskelig. Splittelsen mellom de forskjellige deler av den kristne kirke er ikke av ny dato, men går tilbake til oldkirkelig tid.

Det store skisma kom i 1054 da det kom et skarpt skille mellom to store deler av kirken; tidligere splittelser hadde vært mer begrenset, men nå ble kristenheten delt mellom øst og vest. I vest fikk man så ytterligere en stor splittelse i reformasjonen på 1500-tallet.

Selv om det alltid har foregått visse samtaler med henblikk på å forene de forskjellige kirkesamfunnene, var forholdet inntil annen halvdel av det 20. århundre generelt preget av bekjennelsestroskap hos reformatorene og innbitt fastholden av gamle ubibelske dogmer hos den katolske kirke.

Men nå er det et bedre klima. Og representanter fra de ulike kirkesamfunn snakker sammen. Og mange opplever nå at det er mer som samler enn som skiller og samles til fellesmøter og gudstjenester denne høytiden. For pinsen er for alle! Da gjør det kanskje ikke så mye at vi har en rekke menigheter og organisasjoner.

Men når kirken feirer sin fødselsdag og inviterer til fødselsdag første pinsedag, er det et fåtall som ønsker å delta i feiringen.

For cirka 100 år siden skilte folk seg ut ved ikke å gå til gudstjeneste. I høytidene var det nærmest obligatorisk. Nå er det nærmest omvendt. Før gikk man for å høre nytt på kirkebakken. Det var mer spennende enn å høre presten utlegge skriftene.

Nå får vi nyhetene gjennom andre kommunikasjonsformer, så heller ikke av den grunn bør vi gå til gudstjeneste.

Som født og oppvokst i Norge er de aller fleste nordmenn kristne. Men troen er som mange andre livsområder blitt privatisert og leves ikke ut i noe fellesskap. Og den er mindre dogmatisk da den enkelte skreddersyr sin egen tro. Og de fleste klarer seg tilsynelatende bra uten kirken som kan oppleves gammeldags og konservativ, fjern fra den tid vi lever i!

Vi trenger en kirke som inkluderer alle søkende og åpner opp. Og det er nettopp det pinsen gjør. Høytiden åpner opp for det nye og ukjente. Gud er ikke fjern i sin høye himmel. Han er nær, midt i livet og gir oss kraft og mot til å leve. Spørsmålet er ikke om vi tror om Gud, men at Gud tror på oss.

Likevel er det er langt mellom fulle gudshus denne pinsen i norske bygder og byer. For det er mer av livets fest i sosiale samvær i skog og mark, på badestranden eller på en uterestaurant.

Det er nemlig ikke så viktig å høre til i et menighetsfellesskap. Så de fleste nordmenn vil nok også i år oppleve pinsedagene som en langhelg hvor varmfronter forbindes med noe helt annet enn pinsekraft og et kristent fellesskap som varmer og åpner opp for livet med dets mangfold!