MØTE: På bildet ser vi patriark Kirill i samtale med pave Frans på Cuba i 2016. Foto: Adalberto Roque/AP/NTB

Paven gjør rett i å advare Kirill mot å bli Putins altergutt

I forrige uke ble det kjent at EU-kommisjonen foreslår å innføre sanksjoner mot den russisk-ortodokse kirkens patriark Kirill. Dette har sammenheng med Kirills nære tilknytning til president Vladimir Putin.

Siden Russland invaderte Ukraina 24. februar har Kirill som kirkelig leder sviktet sitt ansvar for å ta avstand fra en dypt urettferdig krig. Han blir oppfattet som en del av det russiske maktapparatet.

Hva Kirill selv egentlig mener om krigen eller om Putin, kan vi ikke uten videre vite. Han er en mann i en rolle i et autoritært system. Og han leder en kirke som gjennom store deler av 1900-tallet måtte leve med strenge statlige restriksjoner. Medlemmene i kirken hans befinner seg også på begge sider av krigen.

At en patriark skulle bli rammet av økonomiske sanksjoner som følge av støtte til krig, høres smått absurd ut. Men tenkningen er konsistent, ut fra premisset at EU-landene i stedet for selv å bli direkte involvert i krigen har ønsket å ramme Russland på andre måter. Og da har kretsen rundt den russiske presidenten vært et naturlig utgangspunkt.

Nå er Kirill blant 58 personer som er foreslått rammet av en utvidet sanksjonspakke. Han er i selskap med militærpersonell, samt familien til Putins talsmann Dmitrij Peskov, melder NTB.

Det er ellers interessant å merke seg hvordan pave Frans har forholdt seg til krigen i Ukraina. Sammen med Kirill representerer han de fremste lederne for de tradisjonelle kirkene. Paven snakket med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj tidlig i krigen, men skal ikke ha fått kontakt med Putin. Som følge av Kirills erklærte støtte til krigen har paven avlyst et møte med ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I et intervju med den italienske avisen Corriere della Sera forteller paven om en 40 minutter lang samtale med Kirill hvor paven etter Kirills innledende forsøk på å rettferdiggjøre krigen skal ha sagt: «Min bror, vi er ikke statens predikanter, vi kan ikke bruke det politiske språket, bare språket til Jesus.»

Den kristne kirke svikter sitt kall når den blir så tett sammenvevd med myndighetene at den mister kraften til å protestere.

9. mai er antatt å kunne bli en ny skjebnedag i krigens gang. Først ble det snakket om at Putin ønsket å sluttføre den såkalte militære spesialoperasjonen for å kunne markere seier samtidig med at russerne markerer slutten på fedrelandskrigen, det vi kjenner som andre verdenskrig. De siste ukene har antakelsene pekt i motsatt retning. Nå regner flere med at Putin heller vil bruke 9. mai til å mobilisere til opptrapping. Dermed kan vi stå overfor mer blodsutgytelser, mer lidelse, og enda dystrere utsikter til fred og stabilitet for den allerede hardt prøvede ukrainske sivilbefolkningen.

I denne sammenhengen er det nærliggende å tenke tilbake på hvordan både våre egne myndigheter og det norske kirkelige lederskapet opptrådte under andre verdenskrig. Tidligere i år markerte vi 80-årsdagen for dokumentet Kirkens grunn, hvor Den norske kirke i 1942 markerte sin uavhengighet av naziregimet. Det er et dokument og en tilnærming vi kan tenke tilbake på med takknemlighet.

Den kristne kirke svikter sitt kall når den blir så tett sammenvevd med myndighetene at den mister kraften til å protestere når myndighetene misbruker makten sin.

Pave Frans har advart patriark Kirill mot å bli Putins altergutt. En slik polemikk bidrar neppe til å roe gemyttene dem imellom. Men kritikken er berettiget. Skadevirkningene av Kirills samrøre med Kreml vil det ta lang tid å lege.