Øya der det var nytteløst å drive misjon

Kjære deg som leser dette, jeg har noe svært gledelig å fortelle deg. For noen år siden reiste jeg til Indonesia sammen med familien min. Vi hadde enveisbillett, for planen var at vi skulle bli boende i landet noen år. Og slik ble det også.

Vi fikk indonesiske venner og kolleger, og etter hvert som tiden gikk ble vi stadig mer fortrolige med hverdagen i vårt nye hjemland. Men det var én ting jeg aldri kunne slå meg til ro med: Kun en liten andel av innbyggerne i landet visste hvem Jesus er, og hele etniske grupper levde i et åndelig mørke – uten Gud og uten håp.

En dag i 2009 dro vi på ferie til ei øy noen timers flytur øst for byen der vi bodde. Synet av den vakre øya, og vårt møte med noen av de hyggelige menneskene der, var både godt og vondt på samme tid. Det var en nytelse å oppleve hvite strender, grønne rismarker, et frodig og flott landskap – og ikke minst de hyggelige menneskene som bor der. Samtidig var det smertefullt å se at det ikke fantes synlige spor av kristen tro på øya. Av en befolkning på rundt 3,5 millioner mennesker var det den gangen færre enn hundre kristne.