Over og ut for Netanyahu – for denne gang

Med Naftali Bennett har Israel fått sin første ortodokse jøde som statsminister.

Israels statsminister heter ikke lenger Benjamin Netanyahu. Vi må tilbake til 2009 for å finne sist gang det var tilfellet. Og hvem vet, plutselig kan han være på plass igjen.

Benjamin Netanyahu har vært en omstridt leder gjennom hele sin statsministertid, også i perioden på 1990-tallet. Men det å være omstridt er ikke uvanlig for en politisk leder.

Og uansett hva som skjer i israelsk politikk fremover, går Netanyahu over i historien som det moderne Israels lengst sittende statsminister. Det hadde ikke vært mulig uten betydelig folkelig støtte.

Netanyahu er en ganske annerledes skikkelse enn David Ben-Gurion, som var en slags landsfader i det moderne Israel.

Men så har også mye skjedd siden staten ble opprettet i 1948, og de politiske forutsetningene nå er annerledes enn de var den gangen.

På den ene siden er de interne utfordringene i Israel større nå, som følge av at befolkningen har blitt mer og mer sammensatt. Samtidig har forhåpningene om å få etablert varige fredsavtaler med landets nærmeste naboer avtatt.

Dermed har Netanyahu kunnet bygge opp et ry som garantisten for Israels sikkerhet. Og med hjelp fra USAs tidligere president Donald Trump har det i løpet av de senere årene også blitt etablert flere nye fredsavtaler.

Fra et norsk ståsted kunne man tenke at mange ville trekke et lettelsens sukk med tanke på at Netanyahu er ute av regjeringskontorene. For i den grad nordmenn flest har sympatier i israelsk politikk, er det omtrent som med amerikanske presidenter:

Vi ser ut til å foretrekke dem som heller mer mot venstre. Men så er det ikke sånn at Netanyahu nå erstattes av et typisk sentrum/venstre-alternativ.

Man kunne nesten si snarere tvert imot, men det er ikke helt riktig, det heller. For Naftali Bennett, Israels nye statsminister, leder en koalisjon som knapt lar seg plassere langs noen tradisjonell politisk akse.

I opptakten til regjeringsskiftet har det blitt sagt at de nye regjeringspartnerne først og fremst har felles, er at de ville bli kvitt Netanyahu.

Det i seg selv danner ikke noe godt grunnlag for å utforme en felles politikk.

Derfor er det godt mulig at den nye regjeringen ikke blir sittende særlig lenge. Om vi skulle ty til norske paralleller, kan det hende vi får en ny John Lyng-regjering.

Den ble som kjent etablert i 1963 som følge av mistillit mot Einar Gerhardsens regjering i kjølvannet av Kings Bay-ulykken på Svalbard.

Lyng-regjeringen satt ikke lenger enn drøye tre uker, men demonstrerte likevel at det gikk an å etablere et annet politisk tyngdepunkt enn det den gangen dominerende Arbeiderpartiet.

Den som vil spå om utviklingen israelsk politikk bør være villig til risiko. For der endrer ting seg fort.

Det er verdt å merke seg at den nye regjeringen er valgt med knappest mulig flertall i nasjonalforsamlingen Knesset. Her kan mye skje.

Den israelske professoren Yonatan Freeman sa til Dagen i forkant av regjeringskiftet at den nye regjeringen neppe ville bli sittende særlig lenge.

Det er laget en avtale om at Naftali Bennett skal være statsminister de første to årene, før Yair Lapid fra partiet Yesh Atid skal ta over.

Men det skal etter planen også etableres en rotasjonsordning som innebærer andre poster i regjeringsapparatet. «De eneste som ikke risikerer å bli byttet ut er sikkerhetsvaktene», kommenterte Freeman.

Men i sannhetens navn skal det også sies at Israel nå faktisk har en regjering hvor et arabisk parti inngår i alliansen. For dem som sjenerøst tyr til sterke negative karakteristikker av israelsk politikk, er dette noe å tenke grundig over.

Interessant er det også at Israel med Naftali Bennett har fått sin første ortodokse jøde som statsminister. Selv om Israel blir betraktet som en jødisk stat, har landets statsministre blitt regnet som sekulære, fra David Ben-Gurion og inn i vår egen tid.

Bennett er ikke blant de ultraortodokse, men regnes altså blant de ortodokse. Det innebærer blant annet at han tar mer aktivt del i jødisk religiøst liv enn hans forgjengere har hatt for vane.

Det garanterer ikke noe, verken den ene eller den andre veien, når det gjelder regjeringens politikk. Men i et demokrati har også de religiøse stemmene sin plass.

Om denne regjeringens liv blir langt eller kort, minner utnevnelsen av Naftali Bennett som statsminister i hvert fall om det.