Oss epleskrotter imellom

Det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig. Vi må kunne rette fortjent kritikk mot skadelig bildebruk og samtidig snakke frimodig om den trofaste overgivelsen til hverandre.

Denne høsten har epleskrott som metafor fått en ny utbredelse. Det begynte da Kristine Banggren Gripsgård, som blant annet har rådgiver for KrF-politiker Dag-Inge Ulstein og journalist her i avisen, skrev et innlegg i Vårt Land tidlig i oktober.

Hun fortalte om hvordan særlig jenter i frikirkelige miljøer hadde fått høre at de endte opp som epleskrotter hvis de hadde sex før de giftet seg. Metaforen går ut på at de man har sex med får hver sin bit av eplet, og til slutt er bare epleskrotten igjen.

Jeg tror mange i ulike kristne miljø har spurt seg selv om de noen gang har hørt en slik metafor brukt. Og jeg er ganske sikker på at de aller fleste, både kvinner og menn, svarer nei. Derfor er det trist når det blir skapt et inntrykk av at slik sjargong er utbredt i frikirkelige miljø. Sånn er det neppe.

Likevel er det nok mange som har fått formidlet et negativt syn på seksualitet. Fra egen erfaring og fra andre jeg har snakket med, har jeg ikke funnet dekning for å hevde at det blir snakket annerledes om renhetsidealer til jenter enn til gutter. Men en ting er hva som sies fra scenen, en annen ting kan være det som blir formidlet gjennom kommentarer i forbifarten eller i mer private settinger.

For mennesker som har ansvar for undervisning og forkynnelse i kristne sammenhenger, kan debatten virke litt lammende. Nok en gang må man stå til ansvar for ytterliggående uttalelser man ikke kjenner seg igjen i.

Men i ønsket om å formidle bibelske idealer om ekteskap og seksualitet finnes det også nyere eksempler på uttalelser som ikke kan sies å gjøre døren høy og porten vid inn i det kristne fellesskapet. Derfor trengs det økt bevissthet om hvordan idealene blir formidlet. I mange tilfeller kan bildebruk og illustrasjoner gjøre sterkere inntrykk enn det bakenforliggende motivet.

Noe av det paradoksale her er at selve idealet på mange måter står sterkt også i samtidskulturen. Man skal ikke se veldig mange filmer, høre mange popsanger eller lese veldig mange romaner før man møter idealet om trofasthet i parforholdet. Det kan være formidlet gjennom hyllest til kjærligheten eller som smerte over partnerens svik.

Den kristne kirke er på ingen måte alene om å betrakte seksuell utroskap som et brudd mot gjeldende normer. Men det skjer likevel noe når idealet blir formidlet som et teologisk forankret bud.

Jeg har siden begynnelsen vært fast lytter av podkasten Aftenpodden. Der får vi ukentlig levert imponerende innsiktsfulle analyser og fortellinger. Samtalene bidrar til viktige nyanseringer av et offentlig ordskifte som ubehagelig lett nærmer seg skyttergravsmentalitet.

Denne uken ble epleskrott-debatten et tema i podkasten. Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B. Alstadheims forteller om skadelig metaforbruk i ønsket om å formidle en kristen seksualmoral.

Det kan være bilder som et kakefat hvor det bare er smuler igjen på bryllupsnatten eller en blomst hvor bladene forsvinner ett om gangen. Men så står man igjen med forståelsen av ekteskapet som ramme for det seksuelle samlivet.

I Den norske kirkes ordning for vigsel fra 2017 heter det at «Gud har skapt oss i sitt bilde til å leve i fellesskap med seg og med hverandre. Ekteskapet er Guds gode gave. Å leve sammen som ektefeller er å leve i tillit og kjærlighet, dele gleder og sorger og trofast stå ved hverandres side livet ut.» Dette er innholdsmettede setninger.

Trofasthetsidealet blir tydelig uttrykt. Men ikke bare som en plikt. Ekteskapet inngås av mennesker som er skapt i Guds bilde. Noe av gudbilledligheten blir uttrykt i ekteskapets trofasthet. I stedet for haltende og i noen tilfeller direkte misvisende metaforer, kunne man med fordel snakke mer om trofasthet som motiv. Kanskje er det også en ide å la flere mennesker med en del livserfaring stå for den bibelske undervisningen om denne tematikken.

Å sammenligne mennesker med epleskrotter er uansett en dårlig idé. Men om den skulle ha noen mening, måtte det være på et helt allmennmenneskelig plan.

I den nevnte vigselsliturgien er det også ramset opp en del bibelske tekster som hører hjemme i en kristen vielse. Et av disse avsnittene er Jesu ord i Matteusevangeliets 19. kapittel: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’»

I debatten om metaforbruk er det en svakhet at det bakenforliggende motivet har havnet i skyggelandet. Hva er bakgrunnen for det? Her vil nok svarene variere. Noen vil hevde at metaforene er så simple at de står i veien for budskapet. Andre vil hevde at metaforene gir en beleilig unnskyldning for å slippe å snakke om det utfordrende idealet.

Det står der likevel. Like fast som den bibelske erkjennelsen av at vi alle er feilbarlige mennesker med mange slags ønsker og begjær. Å sammenligne mennesker med epleskrotter er uansett en dårlig idé. Men om den skulle ha noen mening, måtte det være på et helt allmennmenneskelig plan.

Den kjærligheten ektefellene blir formant til å utøve overfor hverandre, har Guds kjærlighet til menneskene som bakteppe. Derfor er det på alle måter ulykkelig når kristen seksualundervisning, som skulle gi mennesker en økt bevissthet om sin gudgitte verdighet, ender opp med å ha motsatt virkning. Derfor bør flere forkynnere snakke om hvordan man kan formidle et helhetlig kristent perspektiv på seksualitet.