Om «ett glass vin til maten»

«Det må da være lov å ta ett glass vin til maten!» I al­ko­hol­de­bat­ten som ver­ser­te i noen må­ne­der var dette ofte å høre blant krist­ne som hadde behov for å for­sva­re, både of­fent­lig og pri­vat, sin egen og and­res rett til å drik­ke sin vin i fred.

Det har kan­skje ikke så svært mange som kan si seg uenig i på­stan­den. Like fullt hører det kan­skje til sjel­den­he­te­ne at man tar bare ett glass vin til et mål­tid når man først drik­ker. Jeg spør meg selv om det kan være et selv­be­drag ute og går hvis man hev­der sin rett til å ta «ett glass vin til maten» - og sam­ti­dig vet så vel at det kan bli både tre og fire glass til det samme mål­ti­det.

Det er kan­skje in­gen­ting galt med det - men hvor­for er det i så fall ikke det som blir sagt? Kan det fore­lig­ge et pro­blem med å si det som det er, at det må være ge­ne­relt greit å drik­ke så mye vin man vil? Det er neppe det ene glas­set som er pro­ble­met, selv om det er en kjens­gjer­ning at det ene glas­set ofte blir til flere over tid.