Om akademi og bibelsyn
- Mange av spørsmålsstillingene i innleggene som har vært trykket i Dagen bygger på premisser som, til tross for at hensikten er å være bibeltro, har sviktende teologisk grunnlag i lys av klassisk kristen tro.
Studentengasjementet for NLA Høgskolen er det ingen grunn til å avfeie. Engasjementet er ektefølt, og det bryter på dypt vann.
Problemstillingene knyttet til akademiske studier av kristendom og teologi er ikke ugjenkjennelige for mange av oss som en gang selv har vært ivrige teologistudenter. Både vi på NLA Høgskolen og eierorganisasjonene har en kontinuerlig oppgave med å bidra til en forståelse av hva NLA Høgskolen er og ikke er, og hva det vil si å studere teologi innenfor en akademisk setting.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg vil takke generalsekretærene Furnes og Åsland for et viktig og konstruktivt innspill på dette.
Teolog til tjeneste
Hva er det egentlig å studere teologi, og bli en teolog? På akademiet lærer vi fagteologi. Dette kan beskrives som et arbeidsredskap i den kristne teologien.
Å bli teolog til tjeneste for kirken krever mer, slik en 300-talls teolog formulerte det: En teolog er en som ber i Ånd og sannhet, og den som ber i Ånd og sannhet er en teolog. Derfor er den kristne tilbedelsen og gudstjenesten både privat og offentlig avgjørende for en fagteolog som skal tjene kirken.
På vegne av andre
Martin Luther skrev at ingen blir teolog uten gjennom bønn, meditasjon (å grunne over troen, Guds gjerninger og storhet) og anfektelse.
En klok mann sa derfor at å være teolog er å bære anfektelse på vegne av andre. Det er å trenge inn i det kristne trosuniversets rikdom, ja, men det er også å dukke ned i de vanskelige spørsmålene og teste de «ferdigtygde» svarene og se om de virkelig holder.
Dette kan være en krevende og ensom erfaring. Derfor vil jeg understreke viktigheten av at menigheter og ledere som sender sine unge til teologistudier ved NLA Høgskolen har omsorg for «sine» studenter.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ikke uten anfektelser
Vi er klar over at studentene har mer eller mindre tillit til ulike lærere. Slik vil det være. Vi forsøker å ta vare på dem så godt vi kan, og jeg er glad for at svært mange også uttrykker at de opplever å være i gode hender. Samtidig fordrer den akademiske settingen en viss distanse.
Studentene skal kunne vurdere oss kritisk, og derfor slippe å være noen lærers «disippel». Men ingen troende går gjennom et teologistudium uten anfektelser, og det er viktig at både studenter og nære støttespillere er klar over dette. Studentene trenger forbønn, oppfølging og tillitspersoner som er villige til å gå sammen med dem og støtte dem. Når det er sagt: Det er mitt og andres vitnesbyrd at ingen studier kan være mer givende og gi så mangfoldig tilbake for innsatsen.
NLA Høgskolens solide fundament
Så til noen konkrete momenter fra debatten:
NLA Høgskolens solide fundament i en kristen tradisjon er grunnleggende for institusjonen og skal prege alt vårt arbeid. Samtidig er vi altså som høyskole forpliktet til å arbeide etter nasjonale og internasjonale akademiske kriterier.
Vår undervisning skal i prinsippet kunne følges av alle typer studenter, og tilstrebe forskningsbasert objektivitet og akademisk etterrettelighet. Om vi ikke skiller klart mellom et akademisk kateter og en prekestol, har vi ikke lenger et akademi.
NLA Høgskolens visjonære grunnleggere mente at vi som kristne har noe i akademiet å gjøre. De var selvsagt klar over at vi da må spille med åpne kort, og innenfor akademiets spilleregler, slik vi forventer at andre akademiske institusjoner gjør. Dette er ikke å tale med to tunger.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ikke «nøytralt akademisk»
Samtidig er det avgjørende at det er konsistens mellom vår virkelighetsforståelse og det vi lærer, enten det er ved kateteret eller på en prekestol.
Ingen av oss som arbeider ved NLA Høgskolen mener at det er mulig å arbeide «nøytralt akademisk». Nettopp derfor bygger den akademiske tradisjonen på gjensidig kritisk åpenhet, basert på anerkjente faglige metoder og redskaper, som åpen kildebruk og kildekritikk, åpenhet om fortolkningsmetode og så videre.
Akademisk arbeid er alltid i fare for mer eller mindre bevisste forsøk på ideologisk overstyring fra mange hold. Derfor er de vitenskapelige metodene så grunnleggende og nødvendige. De gir oss rammer for en felles boltreplass, uavhengig av ideologisk posisjon, der alle kan utfordres på grunnlag av premisser vi deler.
Avsløre hverandres «briller»
Ingen tolker virkeligheten eller tekster i et vakuum. Ingen av oss leser uten «briller». Den akademiske samtalen handler blant annet om å avsløre hverandres «briller», de vi selv ikke ser, men som ubevisst farger vår forståelse. Så kan man spørre seg hvilke grunnleggende verdensbilder og filosofisk-ideologiske posisjoner som best understøtter muligheten for å arbeide akademisk på denne måten. NLA Høgskolen står i en lang og stolt kristen tradisjon, som etter min mening gir det aller beste grunnlaget for denne måten å tilnærme seg virkeligheten på.
Slik Gud har bestemt det
Allerede i Bibelens skapelsesberetning «sekulariseres» vår verden på en måte som var ganske uhørt på den tiden det ble skrevet: Verken sol, måne, dyr eller trær er guddommelige eller styrt av lunefulle guders innbyrdes kamp. Nei, solen og månen er simpelthen «lys og lamper». Sammen med alt det skapte er de gitt sine faste plasser, og følger sine gitte rammer og lover slik Gud har bestemt det. Slik er det, helt uavhengig av hvilke guder alle andre enn det lille folket Israel måtte tro på.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Mulig å undersøke virkeligheten
En konsekvens av beretningen Bibelen gir oss på sine første blader er at den legger grunnlag for noe helt sentralt i den moderne akademiske tradisjonen, nemlig metodisk agnostisisme. Det betyr ikke at man må arbeide og tenke som om Gud ikke finnes. Det betyr at virkeligheten er konstruert av Skaperen selv slik at det er mulig for oss å undersøke dens struktur og lovmessighet på alle områder, helt uavhengig av om vi faktisk tror på den Gud som har skapt det hele. Vi trenger derfor ikke å bruke Gud som trumfargument når vi undersøker virkeligheten Han har skapt.
Ikke redd for kritisk søkelys
Bibelen er riktignok ganske krass mot dem som tilber stokk og stein og døde ting, og ikke gjennom alt det skaptes fantastiske lovmessighet ser den Gud som står bak.
Likevel har kristne helt fra begynnelsen lært villig av de beste kunnskaper om verden og virkeligheten, hvem som nå måtte ha funnet det ut og formulert det.
For Gud lyver ikke, heller ikke gjennom sitt skaperverk. Han lar sin sol gå opp, og lar det regne over onde og gode, og hans virkelighet kan undersøkes og beskrives av hvem som helst, uavhengig av hvilke guder de tror eller ikke tror på.
Samtidig vil det alltid være en øvelse å avkle ulike kunnskapers bundethet til ideologiske posisjoner. De fremste kristne forskerne har aldri vært redd for et kritisk søkelys på seg selv i så måte. Hvis Gud står bak alt det skapte, trenger vi ikke å beskytte Ham bak ideologiske forsvar og forsøke å pynte på virkeligheten for Hans skyld.
Sviktende teologisk grunnlag
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Mange av spørsmålsstillingene i innleggene som har vært trykket i Dagen bygger på premisser som, til tross for at hensikten er å være bibeltro, har sviktende teologisk grunnlag i lys av klassisk kristen tro.
Det krever imidlertid mer plass, tid og åpen dialog enn Dagens debattspalter gir rom for å belyse disse problemstillingene grundig. Jeg vil igjen benytte anledningen til å minne interesserte om den tillyste fagdagen ved NLA Høgskolen i Sandviken, og ser frem til videre konstruktive samtaler med studentene som har engasjert seg i debattinnlegg om disse spørsmålene.
Jeg håper de fortsatt vil lytte med kritisk engasjement, og med et ønske om å trenge dypere inn i troens virkelighetsforståelse.
Bibelfundamentalismen
Ønsket om å være tro mot Bibelen og Gud som åpenbarer seg gjennom den er prisverdig. Dette engasjementet deler jeg fullt ut. Det paradoksale er likevel at den såkalte bibelfundamentalismen bygger på premisser som slett ikke kommer fra Bibelen, og heller ikke er klassisk evangelisk luthersk.
Denne fundamentalismen er en reaksjon på moderne rasjonalistisk «liberalteologi», men forutsetter likevel en moderne historiepositivisme som ligger til grunn for rasjonalismen og mye av dens bibelkritikk. Samtidig stilles mange unge intellektuelle overfor det falske valget mellom troskap mot Gud og intellektuell redelighet. Det er alvorlig.
Den tidlige kirkens GT-lesning
Ingen spørsmål har engasjert meg mer som teolog enn krisen i den moderne kristenhetens forhold til Bibelen. Også som historiker har dette vært en drivkraft for meg: Å få en dypere innsikt i hvordan kirken i de første århundrene faktisk leste, brukte og forsto Bibelen. Jeg tror at innsikt i denne historiske epoken kaster lys over dagens situasjon.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vår kristne tro er historisk fundert, og dette er viktig. Hva betyr dette for vårt forhold til GT? Jeg tror ikke jeg har uttalt meg til studentene spesifikt om historisiteten til noen deler av Israels historie, men det er riktig at jeg har forsvart de gammeltestamentlige forskernes rett og plikt til å drive faglig arbeid på anerkjente akademiske premisser, og sagt at vi må ta den faglige debatten til etterretning. Det er også riktig at jeg, ut fra den tidlige kirkens GT-lesning, har stilt spørsmålstegn ved å gjøre historisiteten i beretningene til en hovedsak. La meg utdype dette:
Hva i GT handler ikke om Jesus?
Den kristne forståelsen av GT, slik NT og oldkirken bevitner den, er kristologisk fundert. «Alle» skriftene vitner om Ham, det er i Ham de får sin oppfyllelse. Både NT-forfattere og sentrale teologer i oldkirken forsto dette radikalt: Det er Ham de hele tiden har talt om.
Før Jesu komme er derfor GTs fortellinger nærmest å forstå som skygger og bilder, fordi det tekstene beskriver ennå ikke har skjedd. Først i og med Jesus er alt «virkelig» historie. Når Jesus kommer, «åpner» GT seg, fordi det bare er han som kan «åpne bokrullen».
Derfor er det å stille spørsmålene på hodet å skille mellom hva som er sant, hva som handler om Jesus og hva som «bare er allegorier» i GT. Mitt enkle spørsmål tilbake må være: Hva i GT handler ikke om Jesus, hva er det som ikke har blitt oppfylt og funnet sitt sanne og egentlige innhold i Ham, hvis vi skal holde oss til Jesu bibelsyn?
Guds evige plan
En «flat» åpenbaringshistorisk lesning av GT ble i oldkirken avvist som heretisk fordi den undergravde inkarnasjonens betydning og nødvendighet. Evangeliet om Jesus er gode nyheter som avslører Guds plan fra evighet av. Dette er en av grunnene til at jeg for min del avviser det som kalles bibelfundamentalisme. Egentlig vil jeg heller kalle dette bibelsynet historiefundamentalisme, fordi den velger moderne historisk rasjonalisme, heller enn Kristus, som Bibelens sannhetskriterium.
Er da kristendommens historiske forankring underordnet? På ingen måte. Hvis Kristus ikke er stått opp er vår tro intet, og vårt budskap meningsløst. Da kan vi ikke stole på at Han virkelig var Gud og menneske i en person, som har forsont oss med Gud vår Far.
Fordi Gud ville det slik
Jesu oppstandelse fra de døde er det historiske «nullpunktet» i Bibelen. All sannhet og historie må forholde seg til denne hendelsen. Samtidig har vi i vårt nye testamente forskjellige versjoner av hvordan denne fundamentalt avgjørende hendelsen ble bevitnet. Skal vi så spørre hvem av evangelistene som forteller «reell historie» om hvem som kom til graven og hvordan hendelsen forløp, og hvem av dem som lyver, eller slurver med sannheten?
Min mening er nei. Dette kan oppfattes som et banalt poeng, men det er viktig. Betyr disse små forskjellene i beretningene om bevitnelsen av kristendommens avgjørende historiske hendelse at Bibelen ikke er fortalt pålitelig, slik Gud egentlig ville ha den? For min del tror jeg at dette har blitt fortalt nettopp slik Gud ville det.
Men, om jeg får uttrykke meg slik: jeg tror både Gud og den tidlige kristne kirke har villet si oss noe viktig med å inkludere fire evangelier i vår nytestamentlige kanon. Jeg tror alle evangeliene snakker sant, og med all respekt for mitt eget fag, jeg tror de snakker sannere enn om evangeliene var blitt skrevet av moderne historikere. Ingen av evangelistene «lyver» om historien, men de forteller mer enn historie, og gjennom sine fortellinger vil de gjøre oss oppmerksomme på det.
Forblindet «bibeltroskap»
Selv på bakgrunn av den mest nitide kildegransking ville to moderne historikere aldri fortalt en historie nøyaktig likt. Så hva er «reell historie»? Slik en moderne historiker ville fortalt den? Selv foretrekker jeg å tenke, også om GTs fortellinger, at Bibelen er historie slik Gud ville fortalt den, og faktisk har fortalt den, med et sentralt mål for øye: at vi skulle gjenkjenne Han i Jesus. Jeg trenger ikke å spørre historikerne om Gud har rett til å fortelle slik.
Når det gjelder hvilken historisk knagg kristendommen henger på, og må henge på, holder jeg meg til Paulus. Paulus er samtidig Bibelens fremste eksempel på at vårt tolkningsperspektiv er avgjørende, og at nidkjærhet for Bibelens bokstav kan føre oss på ville veier. Hans dramatiske erfaring utenfor Damaskus var at han var blitt en motstander og forfølger av den Gud som faktisk åpenbarer seg gjennom Bibelen og Israels historie, og at han måtte omvende seg fra en forblindet «bibeltroskap».
«Mer enn» historie
Jeg er åpen for alle gode argumenter som begrunner historisiteten i GTs fortellinger. Samtidig mener jeg det er et misforstått forsvar for Gud å hindre eller forakte religionshistorikernes jobb, som for eksempel er å si noe om kulturutvikling, fortellertradisjoner, parallelliteter mellom ulike tekstfunn, mytegransking, arkeologi og så videre.
Hvorfor skulle all innsikten som forskerne avdekker forhindre at Bibelen ble slik Gud ville ha den, som vitnesbyrd om Han som kom og åpenbarte alle skriftenes innhold og sannhet? Jeg mener også at Jesus og NTs referanser til GTs personer er nettopp det: Referanser til disse personene og hendelsene akkurat slik GT beskriver dem, og nettopp slik fullt troverdige til minste tøddel. For meg er det opplagt at Jesus vet og faktisk understreker at dette er «mer enn» historie, og at disse referansene ikke reduserer vår Herre til en moderne historiepositivist.
Hjulpet av Børre Knudsen
En liten personlig betraktning til slutt: Som ung student slet jeg mye med disse problemstillingene. Det er kanskje overraskende for noen, men den som særlig hjalp meg videre var Børre Knudsen, som jeg hadde mye kontakt med en periode under studiene. Han skal slippe å stå til rette for mine oppfatninger, men jeg kan oppsummere min egen bibelforståelse med et dikt han leste for oss, som han en gang skrev i sin sønns konfirmasjonsbibel:
Din Bibel er fra først til sist
et bilde av din Herre Krist,
og mens du leser, leker
Guds penn med mange streker,
så det er vanskelig å si
hva disse strekene skal bli,
men hvis du bare holder på
og følger med, skal du forstå
at hver en strek er viktig,
for alle streker hører med
i bildet for at du skal se
din Herre Jesus riktig.
Slik jeg erindrer det fortsatte han så med å si:
Med dette perspektivet er det mulig også å gå inn i «religionshistoriens skyggedal» og komme styrket ut på andre siden.
Jeg tror han har rett, og jeg kan ennå huske hvordan han engasjert utla for oss om noen av Sigmund Mowinckels perspektiver på salmene og tempeltjenesten og hvordan Bibelens ord gjennom det fremsto slik det stadig gjør for nye lesere:
Levende og virkekraftig.
Peder K. Solberg
høgskolelektor ved NLA Høgskolen Bergen
