Om å utfordre Herren

Kirkens og kristenfolkets fall bort fra Bibelen er ikke av ny dato. Fallet har pågått helt siden slutten av siste verdenskrig – altså en periode på 70 år.

Sølve Salte harmeget fortjenestefylt fått blomst for den artikkelen han skrev i Dagen 12. august under tittelen«Våger vi å utfordre Herren?»

Med tanke på den seneste utvikling iDen norske kirke spør han – med en undertone av sarkasme: er Gud innstilt på den samme overbærenhet og samarbeid som alle oss andre. «Vil Han godta et annet syn ved siden av sitt eget?» Våger vi virkelig å utfordre Herren, spør han. Våger vi å vekke hans vrede?

Ja, det er betimelige spørsmål. Mot slutten av artikkelen gir han selv svaret: «Dersom Bibelen er sann, har ledelsen i Dnk utfordret Gud og vakt hans vrede.» Ja, til dette er det bare å si Ja og Amen. Men jeg har et par refleksjoner.

For det første er kirkens og kristenfolkets fall bort fra Bibelen ikke av ny dato. Fallet har pågått helt siden slutten av siste verdenskrig – altså en periode på 70 år. I sak etter sak har kirken og kristenfolket gitt opp å forsvare et bibelsk standpunkt. Disse sakene er det tidligere redegjort for i denne avis.

Tilsammen blir dette en lang og stygg liste. Resultatet er at kirken langsomt, men sikkert er blitt avkristnet. Det er dette sammen med kristenfolkets apati, som har muliggjortKirkemøtets homofilivedtak. Det vi er vitne til er altså ikke begynnelsen på en avkristning, men konsekvensen av at vi allerede er avkristnet. Tør vi utfordre Herren? spør Salte.

Det sørgelige er at det spørsmålet har liten relevans. Folk flest tror ikke på Bibelen. Ferske undersøkelser viser at bare 21 prosent av rekruttene til Forsvaret har noe forhold til kristendommen. Det samsvarer med andre undersøkelser som viser at de unge flest tror ikke på Bibelen. Derfor; for ungdommen kan Guds vrede ikke vekkes, ganske enkelt fordi han ikke eksisterer.

Den eldre generasjon vil ikke gå så langt. De vil si at om Gud hadde hatt noe imot oss, så hadde han ikke velsignet oss med olje og velstand. At vi har det så godt her i landet viser jo at Gud er såre fornøyd med oss.

Min tredje refleksjon er at Gud lar seg ikke spotte. At Gud drøyer med vreden er ikke ensbetydende med at han er fornøyd med oss. Vi har flere eksempler fra Det gamle testamentet på at Herren kan vente både en og to generasjoner før folket blir rammet av Hans vrede.

Slik skjedde det for eksempel i kong Josias tid – en av de få rettferdige konger Judariket hadde. Da holdt Herren sin brennende vrede tilbake, men når hans tid var over, ble folket rammet av vreden som tidligere generasjoner hadde gjort seg skyldig i (2.Kongebok 23.25).

Dette samsvarer for øvrig med de ti bud slik vi leser det i 2. Mosebok 20. «For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg.» Herren kan drøye med vreden, men han har ikke glemt den. Den misgjerning vi og våre fedre før oss har gjort seg skyldig i, kommer til å ramme våre barn og barnebarn.

Utveien er selvsagt at vi angrer våre synder, vender om og gjør bot. Gud har ikke lyst til at noen skal gå fortapt, men at vi erkjenner sannheten om oss selv slik at han kan lege oss. Men muligheten for at dette skjer, er dessverre liten – med mindre det inntreffer noe katastrofalt som gjør at folk våkner opp.