Okkupasjon og bosetninger

Sannheten er at Palestina aldri har eksistert som stat og Jerusalem aldri som noen arabisk hovedstad.

Rune Bratseth er en bra mann. Han ble intervjuet i en riksavis etter Tysklands brakseier over Brasil i fotball-VM og sa mye fornuftig. På spørsmål om hva som er vår tids tabu svarte han: «Det er å mene noe som ikke kommentatorene i de store riksavisene mener. «Da blir du uthengt og herja med. I dagens samfunnsdebatt definerer noen få hva som er riktig og feil». Det gjelder spesielt oppfatninger av konflikten i Midtøsten, for eksempel hva du mener om Israels okkupasjon av palestinsk land og israelske bosetninger på Vestbredden.

En folkerettslig forståelse av hva som er lovlig eller ulovlig bør bygge på sentrale historiske fakta: Staten Israel ble opprettet 14. mai 1948 og medlem av FN 11. mai 1949. Den følgende dag ble Israel angrepet av hærene til Egypt, Syria, Jordan og Irak. Etter noen måneder med krig fastslo FNs sikkerhetsråd at situasjonen utgjorde en trussel mot verdensfreden og ga ordre om ildens opphør. Men først ut på sommeren 1949 klarte FN å få i stand en våpenhvile mellom Israel og hver av de angripende araberstatene. Våpenhvilelinjen, den grønne linje, ble aldri en internasjonalt anerkjent grense, slik mange tror og hevder. Suez-krisen i 1956 skapte ingen store politiske forandringer, men Israel mistet trolig for alltid tilliten til FN som nøytral mekler i kampen mot sine arabiske naboland. FN kom i november 1956 inn med soldater på bakken i grenseområdene mot Egypt for å holde de stridende parter adskilt. Det greide de inntil 5. juni 1967, da Egypt og Syria på nytt angrep i sør og nord, og FN sviktet Israel grovt!

Det var i denne forsvarskrigen at Israel fikk kontrollen over Judea, Samaria, Golan og Gaza. Samme dag fikk kong Hussein i Jordan råd av Israel gjennom FNs sjef i Jerusalem å holde seg utenfor krigen. Så klok var han ikke. Han angrep langs hele våpenhvilelinjen fra 1949, også i Jerusalem. Slik mistet Jordan både Vestbredden og den hellige by som de ulovlig hadde okkupert siden 1950. Nå fikk Israel endelig kontrollen over hele Jerusalem, som de neppe under noen omstendigheter vil gi fra seg igjen.

Sovjet sammenkalte Sikkerhetsrådet for å redde de tre araberstatene fra militær katastrofe. Etter lange og harde forhandlinger ble resultatet Sikkerhetsrådets resolusjon 242 og senere 338, som ved siden av San Remo-avalen fra 1922 og FN-vedtakene om Israel i 1945 (da FN overtok Folkeforbundets internasjonale forpliktelser) og 1949 (da Israel ble medlem av FN), er Israels beste kort på hånden når det gjelder spørsmål om folkerett og lovlig okkupasjon. Det er nedslående å registrere at disse internasjonale avtalene av uvitenhet eller av andre grunner blir ignorert når Israel fordømmes i internasjonale fora der araberstatene er pådrivere.

Resolusjon 242 krevde at Israel skulle trekke seg tilbake fra «okkuperte territorier», men altså ikke fra alt land erobret i selvforsvar. FN hadde så stor respekt for sitt eget grunnprinsipp om nasjonenes suverenitet at den gjentok at Israel har rett til grenser som kan forsvares. Etter det som nå skjer i Gaza, forstår de fleste at den såkalte Vestbredden ikke kan bli oppgitt av Israel til en ny palestinsk stat. Det må tenkes i nye baner om en- eller tostatsløsning på britenes tidligere mandatområde. Caroline Glick i Jerusalem Post har skrevet om temaet i boken, «The Israeli Solution: A Onestate Plan for Peace in The Middle East», som er verd å sette seg inn i for de som ønsker å være oppdatert på hvordan israelske ledere på høyresiden tenker. Israels hær trakk seg etter fredsavtalen med Egypt i 1979 ut av over 90 prosent av de besatte områdene på Sinaihalvøya, men ble stående i Judea, Samaria, Gaza og Golan, og har folkeretten på sin side når det gjelder påstander om ulovlig okkupasjon av disse omådene. Israel har stadig gjentatt sitt tilbud av 1949 om fred og sikre genser som kan forsvares. Nabostatene og terrororganisasjoner som PLO, Hamas og Hizbollah må altså først bevise sin fredsvilje før Israel kan forhandle om «land for fred». Hamas krever som kjent alt land fra Jordan til havet. I Norge og i Vesten var det lenge forståelse for at Israel ikke uten videre kunne oppgi Judea og Samaria. At Golan var nødvendig til forsvar av Nord-Israel viste tydelig den siste arabiske angrepskrigen i 1973 da Egypt og Syria igjen rettet et samordnet overraskelsesangrep på Israel med utslettelse av staten som mål. Denne forståelsen har etter hvert minket både i FN og her hjemme.

Palestinske ledere har ved sine historikere forgjeves forsøkt å stjele Israels og jødenes oldtidshistorie. Ved Nakba/katastrofe-feiringen 14. mai 2011 uttalte president Mahmoud Abbas i fullt alvor at det ikke var jødenes historie som gikk tusenvis av år tilbake, men «nasjonen Palestina» som hadde en 7000 årig historie i Kanaans land. Ingen i forsamlingen våget å le ved den anledning! Sannheten er at Palestina aldri har eksistert som stat og Jerusalem aldri som noen arabisk hovedstad. Palestina som folkerettslig begrep forsvant sammen med det britiske Palestina-mandatet i 1947, men ble av taktiske grunner gjenopplivet av Yassir Arafat da PLO ble stiftet i 1964. Han og hans etterfølgere har i stor grad lykkes med sin løgnpropaganda. I 2013 fikk «Palestina» observatørstatus i FN med norsk bifall. Stort lenger bør de ikke få lov å drive sitt spill.