Norske myndigheter går mot beskyttelsesvedtak i FN

En ufattelig tragisk sak og en skam for Norge, som satte en fredelig kristen iransk barnefamilie inn i en grusom og farlig situasjon etter 4 ½ år i Norge. De ble kastet ut av landet og rett i armene på iransk politi og etterretning. Familien kom til Norge fordi de trengte beskyttelse. I stedet for beskyttelse har norske myndigheter ført dem inn i et sammenhengende langvarig mareritt.

Hasteflukt fra Iran for ca. 7 år siden

Familien består av Amin og Zahra og deres to barn, Negin som nå er blitt 16 år og Ramtin på 11 år. Zahra og Amin måtte flykte fra Iran da de kom i konflikt med det iranske prestestyret. Zahra jobbet for en kjent opposisjonspolitiker, som etter hvert underrettet dem om at de måtte skynde seg å flykte ut av landet.

Det ble en strabasiøs reise med barna. Ramtin var da 4 år. De havnet i Norge og ble boende i landet i hele 4 ½ år. I Norge fikk de full frihet til å trenge inn i sine religiøse interesser. De fikk sterke åndelige opplevelser i det kristne miljøet i Farsund, og ble døpt. De var blant de mest ivrige i det kristne miljøet og sto i fremste rekke ved div. felleskristne aktiviteter.

Alle i familien var særdeles godt integrert, og barna opplevde seg som norske. Amin drev aktiv evangelisering på nettet mot Iran, inntil hans hjemmeside ble stoppet av iranske myndigheter.

Brutal utkastelse fra Norge

Familien var blant de første som ble offer for justisminister Anders Anundsens ( Frp) hasteutsendelse av barnefamilier, stikk i strid med de politiske avtaler. Brutalt og uanmeldt stormet 5-6 uniformerte polititjenestemenn opp trappene til den lille leiligheten, som denne uskyldige barnefamilien bodde i. De stormet inn på soverommet med lommelykt rett i ansiktet på de sovende barna. Familien opplevde å bli behandlet som om de var terrorister - ble revet ut av sengene - fikk ikke pakke skikkelig - mor fikk ikke ta seg av barna osv. Mobiltelefoner ble konfiskert i startfasen. Reisen til Iran med politieskorte var unødvendig belastende, hvor blant annet Zahra ble nektet hjelp da hun, etter all påkjenning, fikk et astmaanfall.

Arrestordre og ny farlig flukt fra Iran

Da de kom til byen Shiraz i Iran ble de utsatt for psykisk terror, og Amin fikk se en arrestordre. Han så da for seg splittelse av familien, tortur og det som verre var, og skjønte at flukt var eneste mulighet. De ble sendt med fly fra Shiraz til Teheran. Da de registrerte politiet i ankomsthallen, laget Amin så mye styr med bagasjen at en stor folkemengde strimlet til, og gjennom dette klarte han å stikke av og få et forsprang til politiet. Han lå under biler etc., inntil han greide å ta seg til Nord-Iran. Han kunne ikke kontakte Zahra, for da ble hans tilholdssted avslørt. Etter en tid fikk han hjelp til å flykte over fjellet til Tyrkia.

Zahra og barna oppsøkte Zahras familie. Da de forsto at hun hadde konvertert til kristendommen, slo de henne og truet med å anmelde dem. De måtte gå under jorden. Zahras gamle venninne hjalp til, og de fant et fuktig kjellerrom med kakkelakker og mus. Der oppholdt de seg i ca. 2 måneder. Ramtin ble syk og mistet håret. Da Amin kom seg til Tyrkia kontaktet han Zahra, og ved hjelp av smuglere kom også de seg til Tyrkia. Flukten over fjellet fra nord-Iran til Tyrkia ble en forferdelig «thriller». Til fots gjennom snø og is kom de seg til grensen. Over grensen måtte de ligge på hjulakslingene under trailere med grensepoliti svirrende rundt dem. Barna er tydelig traumatisert som et resultat av alt de har gått gjennom. Les Negins egen skildring

Norsk filmteam besøkte familien

Flimmer Film jobbet en periode med dokumentarfilmer om tvangsutsendte asylbarn. De fattet interesse for denne familien og særlig Negin. Deres reportasje fra Negins liv som flyktning i Tyrkia ble sendt på VG-tv og kan sees her.

Også fotograf Andrea Gjestvang besøkte familien. Negin er en aktiv svømmer, og svømmingen har hjulpet henne å holde traumene borte. Derfor har venner i Norge sponset henne slik at hun får bruke basseng. Andrea Gjestvang vant «årets bilde» med et bilde av Negin i svømmebassenget.

Advokat Brynjar Meling tok deres sak til retten

Brynjar Meling har stått på for familien. Han har gjort en formidabel innsats, men har dessverre ikke nådd fram verken med omgjøringsbegjæring, tingrett og lagmannsrett. Og høyesterett avviser saken. For oss som har inngående kjennskap til familien og saken, oppleves rettsprosessen som en parodi. Vi som kjenner familien, opplever dem blant de mest hederlige og troverdige mennesker som vi vet om. Men UNEs advokater gjorde ufattelige krumspring for å framstille familien som løgnere, og lyktes å få retten inn i sitt spor. Dette forplantet seg fra den ene rettsinstans til den andre. Rettsbegrunnelsene går derfor på tvilsom synsing og antakelser, og helt klare beviser blir oversett. Hos alle oss, som vet om den fortvilte sannheten, og gråter sammen med familien, oppstår tanken: Rettssystemet burde ikke hete Norsk rett, men heller Norsk urett.

At familien har lidd som flyktninger i Tyrkia i snart tre år, uten normale rettigheter og støtte på grunn av utkastelsen fra Norge til Iran, synes også å være helt uinteressant for retten. Hadde det ikke vært for at et stort nettverk av mennesker i Norge, som forstår virkeligheten, som har grepet inn og holdt dem i live, hadde dette gått skikkelig galt. Grunnen til at de fikk muligheter til å oppholde seg i Tyrkia, var at de sto på vent, etter at deres sak ble innmeldt i FN-systemet. På grunn av den store strømmen av flyktninger er dette en prosess som tar lang tid.

Helt uholdbar behandling av alvorlig syke mennesker

Amin har en skjelettskade og et ødelagt kne. Operasjoner ble påbegynt i Norge, men han ble ikke ferdigbehandlet før de ble kastet ut av landet.

Zahra har i lengre tid slitt med store magesmerter. Sommeren 2015 ble situasjonen så alvorlig at begge måtte opereres, noe som ble finansiert av nettverket i Norge. De ble satt opp på venteliste. Problemet var at begge sykehusene bare hadde plass for dem i forkant av at deres sak i Norge skulle opp i lagmannsretten.

Situasjonen var så prekær at de kunne ikke utsette operasjonen. Zahra var så redusert etter den omfattende operasjonen at hun ikke var i stand til å gjennomgå en krevende rettsprosess per Skype. Amin ble operert så tett opp til dagen da rettsaken skulle være, at det var usikkert om han kunne bli utskrevet av sykehuset til rettsaken begynte.

Måten UNE taklet dette på er både uforstående og skremmende. Da det ble søkt om utsettelse av rettsaken, gjorde UNE maksimalt for å påvirke retten til ikke å godta utsettelse. Zahra og Amin var helt fortvilet. Situasjonen var uvirkelig. De ble operert på hvert sitt sykehus. Begge sykehusene skrev tydelige attester om at pasientene var for syke til å kunne delta i rettsprosedyrene. Men dette ble ikke godtatt.

UNE virker helt forskrudd i tanken om at familien lyger. Dette var en umenneskelig opplevelse for Zahra og Amin. Alvorlig syke, fulle av smerte og neddopet av medisiner, skulle de tvinges inn i en rettsak som de ikke maktet, og som legene forbød dem. Amins lege ble både forundret og harm da han fikk telefon fra norsk ambassade i Ankara, som framla tvil om attestene. Vi skjønner jo UNEs agenda. For dem var det viktig å tvinge gjennom en rettsavgjørelse i lagmannsretten raskt, for de fryktet at et FN-vedtak kunne svekke saken for dem. Først etter at en norsk kirurg, som fikk se bilder av operasjonssårene til Amin, sendte en erklæring til retten gjennom advokat Meling om at det ikke var forsvarlig med rettsak etter en slik operasjon, bøyde retten av like før rettsaken skulle settes i gang.

FNs godkjenning av familien som kvoteflyktninger ignoreres av norske myndigheter

16. januar 2016 fikk Amin meldingen fra FN om at vedtak var fattet i deres sak. Etter at FN hadde drevet en lang etterforskning, hvor de også hadde studert prosessen i Norge, var konklusjonen klinkende klar: Familien var i fare og trengte beskyttelse.

Samtlige familiemedlemmer har nå fått attest fra FNs Høykommissær om at de har krav på beskyttelse og ikke kan sendes tilbake til Iran, stikk i strid med norske myndigheters vurderinger. Men UNE og rettsapparatet i Norge ignorerer FN-vedtaket fullstendig. Straks etter at vedtaket ble kjent, sendte advokat Brynjar Meling en ny omgjøringsbegjæring til UNE, som ble avslått.

Ufattelig

Familiens lidelser synes ikke å ta slutt. Zahra ble igjen alvorlig syk, det var livstruende og hun ble liggende 12 timer på operasjonsbordet. Slike situasjoner er forferdelig vanskelige for flyktninger, uten normale rettigheter, i et land som er oversvømt med flyktninger.

Det ser ut til å gå bra nå. Men den forferdelige situasjonen som familien lever under, er jo et direkte resultat av at norske myndigheter feilaktig sendte ut en integrert barnefamilie som skulle hatt beskyttelse. At dette ikke har endt i fullstendig katastrofe er jo kun et resultat av at det finnes et nettverk i Norge, som ordner opp og hjelper dem økonomisk. Dersom man legger sammen alt som er blitt satset for å hjelpe denne familien og holde dem i live, er det snakk om millionbeløp.

Familien har nå uforskyldt lidd i snart tre år uten normale rettigheter, uten arbeidstillatelse og inntekter. Selv om de får hjelp fra norske supportere til noe undervisning for barna, blir opplæringen minimal. Hvem ville frivillig velge å leve i en slik situasjon med sine barn?
Midt i sine egne problem lever Amin og Zahra fremdeles ut sin kristne tro, og de prøver å hjelpe andre mennesker som lider. Likevel prøver norske myndigheter å så tvil om deres tro er helhjertet og ekte, men heller et påskudd for å få oppholdstillatelse. FNs Høykommissær har erklært at det er utrykt og farlig for familien å oppholde seg i Iran, mens norske myndigheter påstår at det er helt trygt for dem i Iran, selv etter alle problemene de beviselig er kommet i etter at de ble tvangsutsendt til landet.

Selvsagt er det positivt at familien ikke lengre står i fare for å bli tvangsreturnert til Iran hvor de risikerer fengsling og tortur. Men det blir veldig belastende for familien, med barna som regner seg som norske, etter nå å ha måttet tilpasse seg Tyrkia, på nytt må tilpasse seg enda et land med nytt språk. Det jobbes fortsatt med å finne fram til omstendigheter som gjør at de likevel kan komme hjem til Norge. Dersom det ikke lykkes, ser det ut som at USA er eneste mulighet.

Den hensynsløse måten norske myndigheter behandler utsatte mennesker på, samtidig som de framstår som menneskerettighetenes vokter utad, viser en dobbeltmoral som i dag vekker stor oppsikt internasjonalt.