Norsk misjon anno 2042

Den grunnleggende utfordringen er felles for store deler av det etablerte Misjons-Norge, Og en kan ikke uten videre vedta seg frem til endringer, skriver Tarjei Gilje på lederplass.

«Nå vet jeg hvem Jesus er. Før var han bare et banneord». Dette utsagnet fra en engelsk tenåring preger forsiden på Misjonsselskapets nettsider.

Det forteller om en organisasjon som er seg sin identitet bevisst, og som samtidig har tatt innover seg at Europa er misjonsmark.

Denne uken er Det Norske Misjonsselskap samlet til generalforsamling i Ekeberghallen i Oslo.

Det er et massivt apparat som står bak, og de drøyt 750 delegatene representerer en bevegelse som fremdeles er høyst livskraftig.

Organisasjonen ble stiftet i 1842, det samme året som konventikkelplakaten ble avskaffet. NMS har dermed levd gjennom betydelige endringer i det norske samfunnet. Nå står de overfor sin kanskje vanskeligste prøve noensinne.

Den største utfordringen ligger utenfor organisasjonen selv. Generalsekretær Jeffrey Huseby påpekte torsdag at NMS ikke planter egne menigheter, men støtter andre som gjør det.

I praksis har det så langt betydd Den norske kirke. Om NMS ikke skal måtte redusere arbeidets omfang dramatisk de kommende årene, er det avgjørende at Den norske kirke styrker satsingen på misjon.

Med tidligere NMS-general Tor B. Jørgensen og tidligere NMS-misjonær Erling Pettersen i Bispemøtet skulle i hvert fall tilknytningen være godt ivaretatt. Det spørs likevel om folkekirketanken i for stor grad kommer i konflikt med kirkens kall til å være misjonerende.

Her har Jeffrey Huseby gjort det klart at NMS ikke skal utvikle seg til å bli en rendyrket bistandsorganisasjon - som lettere ville kunne få økonomisk støtte.

Men det må være maktpåliggende for Den norske kirkes ledelse å legge til rette for misjonærbesøk, og ikke minst en sterkere forkynnelse av kallet til misjon både her hjemme og utenfor Norges grenser. Ellers spørs det hvor mye som er igjen når NMS i 2042 skal feire 200-årsjubileum.

I pressen snakker vi gjerne om at vi både speiler og former virkeligheten. Det er et ideal for oss å presentere relevante fakta så sannferdig som mulig, slik at leserne får et korrekt bilde av virkeligheten - altså en forsøksvis speiling.

Samtidig er det en kjensgjerning at vi i vårt utvalg av fakta også er med på å forme virkeligheten. Ved å velge vinklinger velger vi samtidig bort andre vinklinger.

Dermed påvirker vi også leserne gjennom det vi skriver. Denne dobbeltheten representerer naturligvis både muligheter og utfordringer.

I møte med NMS blir dette særlig tydelig. Avvikene mellom den forrige generalforsamlingens vedtatte mål og resultatene etter tre år er så store at varsellampene blinker tydelig.

Og sannsynligvis har denne virkeligheten sunket inn hos ganske mange. Men det er ikke lett å se hvilke grep organisasjonen kan ta for virkelig å snu utviklingen.

Her er det også viktig å huske på at NMS slett ikke er alene i denne situasjonen. De rammes nok hardere fordi de ikke har egne forsamlinger og skoler, og fordi selve misjonstanken står svakere i Den norske kirke nå enn før.

Men den grunnleggende utfordringen er felles for store deler av det etablerte Misjons-Norge. Og en kan ikke uten videre vedta seg frem til endringer. Det mangler simpelthen opptil flere generasjoner misjonsvenner som med sine forgjengeres tyngde kan føre arven videre.

For oss i Dagen er det selvsagt ikke noe mål å spre mismot. Men det er et mål å snakke sant om virkeligheten. Også fordi dette gir oss det beste utgangspunktet for å snakke sant om fremtiden.

Derfor er det aller mest avgjørende at både NMS og norsk kristenhet for øvrig gjør som det heter i strategiplanens punkt 1.5.1 og «legger vekt på å søke Gud i tro og bønn.».

Og for hele arbeidet gjelder det, som det står i punkt 1.1: «Motivasjonen til å gjøre dette kommer ved å søke hans vilje gjennom bibel, bønn og det kristne fellesskapet. Jesus er verdens frelser.

Det er gjennom hans forsoning vi blir erklært rettferdige for Gud og får evig liv.» Ingen strategi kan erstatte dette, og ingen strategi er viktigere enn å tro på og leve etter dette.

Den grunnleggende utfordringen er felles for store deler av det etablerte Misjons-Norge, Og en kan ikke uten videre vedta seg frem til endringer.