Ni år siden massakren – et filosofisk sideblikk

En nifs eksemplifikasjon av denne paradigmatiske kvasi-fornuften, praktisk talt utilgjengelig for kontra-argumentering innenfor sine hermetisk lukkede grenser.

Overlevende fra Utøya berettet om Anders Behring Breiviks uhyggelig demonstrative følelseskulde idet han skyter ned for fote og dreper forsvarsløse barn, ungdom og ledere.

Alt tyder nå på at dette totale fraværet av skrupler - individualmoralske og emosjonelle - må bunne i mentale defekter hos gjerningsmannen, også sett på bakgrunn av de forskrudde og irrasjonalistiske begrunnelser Breivik selv har gitt for udåden.

Det er definitivt ikke riktig som han selv har påstått, at han opplevde massemordet som grusomt (- men nødvendig). Overlevende har fortalt hvordan han kunne bryte ut i et begeistret yes! da han klarte å felle undommer rundt seg med velrettede skudd, som om han skulle befinne seg i det voldelige, interaktive krigsspillet World of Warcraft.

Men det er verdt å merke seg hvilke deler av hans resonnementer som, isolert sett, de facto er rasjonelle, også hva angår denne groteske skruppelløsheten han demonstrerte under de rettslige avhørene.

Dét er når han identifiserer seg og vil framstå som soldat. Innen militærvesenet trenes og drilles soldaten systematisk i etablering av slike ufølsomhetsbarriérer. Depersonalisering og dehumanisering er her stikkord. Fienden må bli en en abstrakt figur strippet for medmenneskelignende atributter, følgelig lett å ta ut.

Hele det militære språket er gjennomsyret av slike operasjonelle begreper anvendt som eufemismer, dvs. forskjønnende omskrivninger av drapet, og hvis hensikt er å suspendere allmennmoralen i kampsituasjoner: eliminere, nedkjempe, ta ut, uskadeliggjøre, forsvare.

Soldaten må også depersonalisere og dehumanisere seg selv, ved å la seg bli soldat, styrt av innøvde, drillede ryggmargsreflekser, og ikke en person prisgitt sin individuelle redsel, frykt og paniske flukt- og deserteringsresponser. Dette dehumaniserende systemet har altså en formålsrasjonell legitimitet, så dårlig vi enn liker det.

Så sant soldaten bare befinner seg innenfor Folkerettens definisjoner av en rettsfundert krig (nå med FN-mandat), samt overholder de ulike folkerettslige konvensjonene (hvorav Folkemordskonvensjonen av 1948 og Genève-konvensjonens regler for human krigføring er de to viktigste), er denne klassifikatoriske soldaten som beskyter og dreper fiender en mass, derfor ikke en iskald massemorder som begår bestialske mord, overlagte drap eller massakre.

Drap, slik rangert og definert, blir strafferettslige termer knyttet til individual- og samfunnsmoralen, ved at det blir den eller de individuelle aktørene som blir stilt direkte til strafferettslig ansvar, som ved Krigsforbryterdomstolen i Haag.

Kort sagt: En soldat begår ikke mord. Den skyldfølelsen og de skruplene - og ikke minst den anger - soldaten måtte ha pådradd seg under eller etter krigshandlinger, er ikke normative; dette er ikke noe han eller hun bør ha, men er uttrykk for psykiske reaksjonsdannelser, eller posttraumatisk stress syndrom. - Et eksempel på hvilken fundamental betydning etiske klassifikasjoner - ofte direkte og ureflektert - har for vår perseptuelle følsomhet og forståelse.

Det er denne type legitim supendering av allmennmoralen med sammenhørende ufølsomhetslegitimering Breivik tydeligvis vil bedømmes ut fra og som han immiterte: Soldatens. Men Breiviks massakre kan altså tolkes tvetydig: Som både individuell og som ideologisk.

På den ene side synes det således her - på det individuelle plan - å foreligge et sprikende gap, en missing link, mellom er og gjør, mellom det å hate eller avsky en gruppe mennesker og deres meninger, og det å massakrere dem med kaldt blod, og som indikerer abnorme forutsetninger hos udåderen.

På den annen side dette hatet ideologisert, der altså islam blir systematisk og endimensjonalt tolket som islamisme, en voldelig og undertrykkende religion, som han proklamerte i sitt beryktde manifest « 2083 A Europeen Declaration of Independence», og der den kontrære, normaliserte, legitime kontra-volden blir soldatens, på vegne av ideologien.

Denne immiterte soldatrollens normative skruppelløshet spiller følgelig en sentral rolle i bedømmelsen av Breiviks tilregnelighet: Med sine åpenbart svekkede sjelsevner er han her snarere ideologisk gal enn sinnsyk.

Det kan således være nærliggende å sidestille Breiviks lukkede tankeunivers med de mest radikale versjoner av Thomas S. Kuhns såkalte paradigmeteori.

Her er ingen vitenskapelig teori sannere enn noen annen, og her er det ikke tale om utvikling eller framskritt i forskningen, kun om intern logisk sammenheng og selvbekreftelse, altså koherens.

Det skremmende ved slike sirkulære paradigmer som Breiviks er nettopp deres internt logiske uangripelighet, gitt verdihierarkiet i premissene, og gitt at disse er rasjonalt koherente, altså internt selvbekreftende. Det er ifølge Kuhn ikke mulig å sannhetsbestemme slike paradigmer, fordi de ikke er sammenlignbare, de er inkomensurable.

Deres sannhet blir beroende på forskerens tro og preferanser. Breivik er i så henseende en nifs eksemplifikasjon av denne paradigmatiske kvasi-fornuften, praktisk talt utilgjengelig for kontra-argumentering innenfor sine hermetisk lukkede grenser.