Nesten komisk når Ottosen skriver om enøydhet

Det er nesten komisk når Espen Ottosen anklager Antirasistisk Senter for enøydhet, i et innlegg som selv er et skoleeksempel på nettopp det. Han reduserer en kompleks og dypt tragisk konflikt til et moralsk svart-hvitt-bilde der enhver kritikk av Israels politikk tolkes som antisemittisme, og enhver støtte til palestinere som «venstrevridd aktivisme». 

Antirasistisk Senter skal kunne rette søkelyset mot rasisme, også når den rammer palestinere, uten å bli stemplet som ekstrem. Kampen mot antisemittisme og kampen mot islamofobi er ikke motsetninger. Begge springer ut av samme prinsipp: motstand mot at etnisitet, tro eller bakgrunn skal avgjøre menneskeverd. 

Er antipalestinsk rasisme egentlig noe annet enn den sedvanlige orientalismen, den som gjennom årtier har formet fordommer, hat og løgner mot arabere og antatte muslimer? Eller er det bare en undervariant? Det er en viktig diskusjon, men hører ikke helt hjemme her.