SAMLINGSREGJERING: Statsminister Einar Gerhardsens samlingsregjering utenfor slottet etter første statsråd 25 juni 1945. Foto: NTB

Nei, Gerhardsen innledet ingen kamp mot pietistene

At Gerhardsen opptrådte klossete kan det bare være én mening om, men noen «kamp» mot den kristne lekmannsbevegelsen er det vanskelig å se i dette kløneriet.

Professor em. Bernt T. Oftestad har en lang kronikk i Dagen (på nett 13. juli) om «Arbeiderpartiets kamp mot pietistene». Utgangspunktet hans er radioprekenen Ole Hallesby holdt for snart 70 år siden, og som er blitt en form for gjenganger i den kulturelle debatt.

I den forbindelse er Oftestad også innom samlingsregjeringen Einar Gerhardsen dannet sommeren 1945. Han skriver: «KrF hadde to representanter på Stortinget ved freden i 1945. Da Einar Gerhardsen dannet sin samlingsregjering rett etter frigjøringen, holdt han KrF utenfor, men tok inn Kommunistpartiet, som ikke hadde stortingsplasser i det hele tatt. Kampen mot den pietistiske lekmannsbevegelse ble intensivert». Dette bør ikke bli stående som en historisk korrekt framstilling.

Ja, det stemmer at KrF ikke var med i samlingsregjeringen, til tross for at partiet hadde fått valgt inn to stortingsrepresentanter ved valget i 1936, og ja, det stemmer at Kommunistpartiet fikk to statsråder, til tross for at de ikke var representert på Stortinget i det hele tatt. I tillegg hadde Hjemmefronten flere statsråder i samlingsregjeringen, til tross for de ikke hadde noen representasjon i noe politisk organ i det hele tatt.

Les også
Arbeiderpartiets kamp mot pietistene

Når Oftestad gir inntrykk av at KrFs manglende deltakelse i samlingsregjeringen skyldtes en aktiv strategi i en påstått kamp mot «den pietistiske lekmannsbevegelse», påberoper han seg en innsikt i Gerhardsen tanker som han umulig kan ha, og som dertil er grundig tilbakevist i flere kilder.

En av disse kildene er Gerhardsens egne memoarer. I boka «Fellesskap i krig og fred» (Oslo, 1970) innrømmer han langt på vei at det var en tabbe ikke å invitere KrF til regjeringsdrøftingene. Vil man være litt raus, kan man beskrive dette som en typisk «nybegynnertabbe». Gerhardsen hadde på denne tiden minimal, egentlig ingen, rikspolitisk erfaring. Han var ikke medlem av Stortinget, hans politiske erfaring var som ordfører i Oslo og fra internt partiarbeid.

Gerhardsen selv prøver seg med en nokså hjelpeløs begrunnelse for at KrF ikke ble invitert med: Tomannsgruppa fra Hordaland «ble den gang ikke regnet som en selvstendig gruppe og hadde ikke vært innkalt til de fellesmøter som var holdt», skriver han. Det peneste man kan si om en slik begrunnelse, er at den er pussig.

Les også
Kontantplikten må opprettholdes

Etter at han i det som må ha fortont seg som den trettende time var blitt gjort oppmerksom på dette, prøvde Gerhardsen å ro seg i land ved å be om et møte med KrFs gruppeleder Nils Lavik. Det var ikke aktuelt å utvide grunnlaget for regjeringen, men døveprest Conrad Bonnevie-Svendsen var jo blitt statsråd på hjemmefrontens kvote; kanskje han kunne representere KrF i stedet?

Lavik, som verken kjente eller hadde hørt om Bonnevie-Svendsen før, takket høflig nei, men lovte å snakke med de andre i partiets ledelse. De støttet hans vurdering (For en grundigere beskrivelse av saken og hendelsesforløpet, henviser jeg til en kronikk tidligere Bergens-ordfører, og Lavik-biograf, Kristian Helland og jeg hadde i avisa «Dagen» i oktober 2013).

At Gerhardsen opptrådte klossete kan det bare være en mening om, men noen «kamp» mot den kristne lekmannsbevegelsen er det vanskelig å se i dette kløneriet.

Les også
Blått lys for Ernas regjeringsprosjekt

Stortingsvalget i desember 1945 ga Arbeiderpartiet rent flertall. Valget ble et gjennombrudd på nasjonalt plan for KrF, som fikk åtte representanter.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I sine memoarer kommenterer Gerhardsen dette slik: «Jeg har ment at (KrFs) sterke fremgang i 1945 hadde sammenheng med den alminnelige radikalisering under krigen. Partiet presenterte seg som et radikalt ikke-borgerlig parti som ville legge særlig vekt på arbeidet med sosiale reformer. Noen av dem som ikke lenger ville følge de gamle borgerlige partiene, og som ikke våget å ta skrittet fullt ut og stemme Arbeiderpartiet, de valgte Kristelig Folkeparti. Det skulle vise seg at partiet ved de seinere valg ikke bare holdt stillingen fra 1945, men styrket den».

Med Arbeiderpartiets 76 og Kommunistpartiets 11 representanter, var det sosialistiske flertallet i Stortinget både stort og bekvemt. Men Gerhardsen ønsket en så bred regjering som mulig, også etter valget. Han tok derfor opp med sitt landsstyre om ikke både Kommunistpartiet, Venstre og KrF burde bli innbudt til å være med i regjeringen.

Gerhardsen ønsket en så bred regjering som mulig, også etter valget.

Med unntak av Trygve Lie, fikk Gerhardsen liten støtte i sitt landsstyre for tanken om å danne en så bred regjering, og ved en prøvevotering fikk forslaget bare seks stemmer. Man fikk derfor aldri vite om en slik bred regjeringsallianse var innen rekkevidde, og hvordan norsk politikk hadde sett ut i dag dersom ideen var blitt realisert. Man får heller aldri vite om eksempelvis KrF ville blitt med i et slik prosjekt.

Om KrF skriver Gerhardsen – helt korrekt - at partiet «med Lavik og Wikborg i spissen, kjente seg den gang ikke som en del av den borgerlige blokk». Han kommer også tilbake til KrF flere ganger når han skriver om den politiske situasjonen etter valget i 1945 og framover.

Les også
Om Hauge og beklagelser

Både Nils Lavik og Erling Wikborg «protesterte flittig mot at (KrF) skulle bli regnet som et borgerlig parti, og førte også stort sett en selvstendig politikk», skriver han, og om Nils Lavik: «Det var mitt inntrykk at han kjente seg lykkelig når han kunne slutte seg til de synsmåter regjeringen gjorde gjeldende».

Saken om nasjonaliseringen av Oslo Lærerskole var neppe blant de sakene der Lavik var enig med regjeringen. At vedtaket ble som det ble er likevel ikke mer et uttrykk for «rå flertallsmakt» enn i alle andre saker der et flertall står mot en mindretall, og flertallet vinner.

Nils-Petter Enstad er forfatter og tidligere informasjonssjef i KrF. Foto: Privat