DYRET: Da jeg under EU-kampen i 1994 markerte min tydelige EU-støtte i flere avisinnlegg, ble jeg blant annet oppringt av en meget oppbragt indremisjonsleder som var rystet over at jeg ikke så «Dyret i Åpenbaringen». Han avsluttet med en advarsel om det høye sukkerinnholdet i EUs syltetøy, skriver Olav Nilsen.

Navlebeskuende EU-debatt

«Hva i all verden skal vi med EU», er overskriften på Dagens leder lørdag 22. november. Svaret redaktøren gir er etter mitt syn særdeles snevert og navlebeskuende. Første helga i mai 2004 var jeg i Riga sammen med en delegasjon fra Agder Kommunekassererlag, der jeg på den tiden var formann.

Tilfeldighetene ville at dette passet sammen med Latvias formelle inntreden i EU. Lørdag formiddag var det en stor offisiell markering i gamlebyen i Riga, der landets daværende president Vaira Vike-Freiberga holdt tiltredelsestalen. Jeg klarte på forunderlig vis å komme meg gjennom folkemengden, slik at jeg stod like under talerstolen hennes. Jeg forstod ikke et kløyva ord av det hun sa, men det var likevel en av de mektigste politiske talene jeg noen gang har hørt.

Les lederartikkelen: «Hva i all verden skal vi med EU?»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Setter en seg litt inn i Freibergas egen bakgrunn – en bakgrunn hun dessverre deler med titusenvis av sine landsmenn – forstår en bedre hvor mye dette øyeblikket betydde i hennes og latviernes liv.

Vaira Vīķe-Freiberga og hennes familie flyktet fra den sovjetiske invasjonen av Latvia i 1944. De bodde først i Tyskland, deretter i Marokko og Canada. Det første de baltiske land gjorde da de fikk tilbake sin selvstendighet i 1991 var å søke medlemskap i NATO og EU.

Med dagens stadig mer aggressive nabo i øst forstår en enda bedre at de priser seg lykkelige over den tydelige forankringen de idag har i Europa og Vesten, nettopp gjennnom sitt EU-medlemsskap. I dag er det Ukraina som står på dagsorden. Og igjen er det EU som er den viktigste fredsbyggeren mot øst, slik det har vært i land etter land i det tidligere Øst-Europa.

Da jeg under EU-kampen i 1994 markerte min tydelige EU-støtte i flere avisinnlegg, ble jeg blant annet oppringt av en meget oppbragt indremisjonsleder som var rystet over at jeg ikke så «Dyret i Åpenbaringen». Vi hadde etter forholdene en grei og saklig samtale, men da han skjønte at slike argumenter ikke gjorde vesentlig inntrykk, avsluttet han med en advarsel om det høye sukkerinnholdet i EUs syltetøy. I kampen mot EU har deler av kristenfolket glatt søkt kompaniskap med venstreorienterte politikere som før Murens fall fremdeles anså sovjetkommunismen som lykken på jord.

Jeg har aldri hatt så sterke synspunkter på Bibelens endetidsprofetier. Men tanken om at EU skal være selve inkarnasjonen på Antikrist, tror jeg vel de fleste kristenledere i dag har forlatt.

Og i den forbindelse: «Vi klarer oss godt uten den tvangstrøyen som de europeiske stormaktene vil påtvinge oss i utenrikspolitikken», skriver Dagens redaktør avslutningsvis i nevnte leder 22. november.

Jeg er litt usikker på hva han sikter til i den forbindelse. Det kan vel ikke være at Norge i så tilfelle kunne bli «påtvunget» til å plassere Hamas på sin terrorliste, slik EU har gjort for lenge siden?

Les også
Hva i all verden skal vi med EU?
Les også
Nei til EU varsler omkamp om EØS
Les også
EU - et sete for Antikrist?
Les også
Liten plass til EU-«ja»