Nasjonal omvendelse?

Kan det skje i vårt individualistiske selvsentrerte samfunn, at en nasjon av vårt sekulære kaliber, vender om?

Der jeg er mer fremtredende enn vi og mitt er mye viktigere enn vårt. Kan et samfunn som har glemt Gud finne tilbake til Ham?

Personlig har jeg et vagt håp om at svaret er ja. Men et folk i en slik tilstand som i Norge vender ikke om av seg selv. Den muligheten er dessverre kun drømmeri og utopisk tankespinn.

Nasjonal omvendelse vil derimot kunne skje ved f.eks store og forferdelige hendelser. Historien viser det. Når ulykke, katastrofer og ondskap rammer så fryktelig at det står om livet, og sjokket vekker folket opp av rusen - først da kan det være håp om omvendelse til Gud. Ingen kristen trakter etter ulykke eller dom men å glemme, eller enda verre, å forkaste Gud har alltid ført til sorg og ødeleggelse.

Det var tendenser til omvendelse etter grusomhetene på Utøya og bomben i regjeringskvartalet. Mengder søkte til kirker og menigheter. Allikevel var det ingen nasjonal omvendelse. En omvendelse kjennetegnes ved å erkjenne at en har vendt Gud Den Allmektige ryggen.

Omvendelse kjennetegnes av ydmykhet overfor Gud med bønn om tilgivelse og nåde. Så følger en visshet om igjen å ha fred med Gud og at land og folk får del i Herrens velsignelse og vern.

Kan så folket igjen søke tilflukt i Guds skygge og nasjonen komme inn under Guds velsignelse? Svaret er ja. Spørsmålet er om folket og nasjonen vil. Vil vi igjen bygge landet på evangeliet og Guds Ord? Vil vi igjen, som nasjon og folk, vende oss til Gud og søke Guds vilje? Bekjenne våre synder og ydmyke oss for Gud?

Akkurat nå i dag er nok svaret nei. Rungende nei. Vi er alle trygge, mette, har hytte i syden og vin på kjøling. Penger på bok og en stat som garanterer vår velferd! Akkurat dette kan imidlertid endre seg uhyggelig raskt. Da vet folket å søke Gud, men hva med politikerene? Har vi statsmenn eller kvinner som kan lede nasjonen inn i en omvendelse og forvandle lover og byråkrati? Jeg har min tvil.

Nyere historie forteller imidlertid om en nasjon som vendte om til Gud truet av katastrofe og ødeleggelse. Det som følger er en gjengivelse av selve erklæringen fra USAs president:

“Av presidenten i USA

En erklæring

om en dags nasjonal ydmykelse gjennom faste og bønn

Etter som senatet i USA, ved ydmmykt å anerkjenne Den Allmektige Guds overherredømme og rettferdighet i alle relasjoner blant mennesker og nasjoner, har de bedt Presidenten å utpeke og sett til side en dag for nasjonal bønn og ydmykhet.

Ettersom det er alle nasjoners og alle menneskers plikt, å stå i det rette avhengighetsforhold til den overstyrende Guds makt, bekjenne sine synder og overtredelser med ydmyk sorg, men likevel med en fast overbevisning be om ekte tilgivelse og nåde. Dette får vi del i ved å anerkjenne den herlige sannhet, proklamert ved Den hellige skrift og bevist gjennom alle tider - bare de nasjoner blir velsignet som bekjenner at Herren er Gud.

Og, ettersom vi vet, ved Hans gudommelige lov, at både nasjoner og individer er gjenstand for straff og tukt i denne verden. På denne bakgrunn burde vi frykte at den tragiske ulykke som en borgerkrig representerer, og som nå avfolker vårt land, kan bli lagt på oss som en straff for våre overmodige synder. Dette skaper et behov for en nasjonal reformasjon for oss som folk. Vi har vært mottakere av himmelens største gaver. Vi har blitt spart gjennom alle disse årene med fred og fremgang. Vi har vokst i antall, rikdom og makt som ingen annen nasjon noensinne. Men vi har glemt Gud. Vi har glemt Hans nådige hånd som har gitt oss fred, fremgang og styrke. Og så har vi forgjeves innbilt oss i vår svikaktighet, at alle disse velsignelsene ble produsert ved vår egen overnaturlig visdom og fortreffelighet. Forgiftet av en uavbrutt suksess, har vi blitt for selvtilfredse til å kjenne trang for forløsning og livsnødvendig nåde. Vi er for stolte til å be til den Gud som skapte oss! Det sømmer seg således for oss å ydmyke oss fremfor Den Allmektige som vi har fornermet og bekjenne våre nasjonale synder samt be om renselse og tilgivelse.

Som en oppfølging på denne anmodningen, og fordi jeg fullt ut støtter Senatets synspunkter, proklamerer jeg med dette at vi skal reservere torsdag 30. april 1863, som en nasjonal bots-, faste- og bønnedag. Og jeg ber herved hele folket om at dere denne dagen avstår fra deres vanlige gjøremål. La oss denne dagen, på de ulike steder hvor vi kan samles til gudstjeneste enten offentlig eller privat, stå sammen og holde dagen hellig for Herren og innvie oss til Ham og ydmykt ta imot det som Han måtte pålegge oss ved en anledning som denne.

Når vi gjør dette sant og ærlig, la oss da også hvile ydmykt i håpet vi har fått fra Ham, at et felles rop fra en nasjon vil bli hørt og besvart med velsignelse, og ikke noe mindre enn tilgivelse for våre nasjonale synder samt gjennopprettelse av vårt oppdelte og lidende land til dets tidligere lykke, samhold og fred.

Som vitne på dette skriver jeg mitt navn og fester herved USAs segl på denne erklæring.

Gjort i Washington 30. mars 1863 i det 87. år i den amerikanske stats uavhengighet.

Abraham Lincoln, president William H. Seward, utenriksminister

Denne erklæringen kan hvem som helst finne i Kongressens bibliotek som Appendix nr. 19 i bind 12 i serien United States At Large.

Abraham Lincoln blir rangert som en av USAs mest vel ansette presidenter gjennom tidene. Han var personlig kristen men han tilhørte aldri noe kirkesamfunn ved medlemskap. Han kan ikke på noen måte ses på som ekstrem eller uballansert i sitt trosliv og ingen har heller rettet slike anklager mot ham. Erklæringen var heller ikke et produkt av en mann. Det skjedde etter en henstilling fra et samlet senat.

Som nasjon kan vi stort sett si det samme som i denne erklæringen: “Vi har vokst i antall, rikdom og makt som ingen annen nasjon noensinne” sier erklæringen. “Vi har vokst i rikdom og velferd som ingen nasjon noensinne”. Kan vi si. Så kan vi ydmykt erkjenne: “I vår svikaktighet har vi innbilt oss at alle disse velsignelsene er produsert ved vår egen kløkt og visdom. Forgiftet av vår suksess har vi vendt Gud ryggen og blitt for selvtilfredse til å kjenne trang til forløsning og livsnødvendig nåde”...

Norge i dag har stelt seg verre enn det USA erkjennte som sine nasjonale synder i 1863! En fryktelig borgerkrig ble en vekker og samlet nasjonen i bønn til Gud. Katastrofen var en stor ulykke men nasjonen ble ikke ødelagt.

Vil vi også i vår tøylesløse ferd (som nasjon) rammes av katastrofer og ulykker? Vil vi da som nasjon vende om til Gud og søke tilflukt hos Den Allmektige?

Vil Gud ikkje vera byggningsmann, Me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikkje verja by og land, Kan vaktmann oss ikkje tryggja. So vakta oss Gud så me kan bu. I heimen med fred og hyggja.