Når vranglære tåles i Guds navn

Atle Mork Bednarz spør i et innlegg hvilket ansvar vi har i møte med vranglære. Det er nødvendig. Men for å svare rett, må vi også spørre hva Skriften selv viser at vranglære er. Ordet må ikke brukes lett. Ikke enhver feil er vranglære, og ikke enhver uenighet er frafall. Men alvoret begynner når Gud bekjennes med ord, mens hans ord, bud, karakter, Sønn og frelsesvei forskyves.

Derfor må vi begynne der profetene begynte. De sto ikke først og fremst overfor et folk som manglet religion. De sto overfor et folk som bar Herrens navn, men blandet tilbedelsen. De ville ha Gud, men også avgudene. De ville ha tempelet, men ikke nødvendigvis omvendelsen. De ville høre «fred, fred», selv når det ikke var fred.

Profetene kalte folket tilbake til Herren: til hans ord, loven og vitnesbyrdet, rett og barmhjertighet — og til et hjerte som ikke bare ofrer, synger og bekjenner, men bøyer seg for Gud. Jesaja roper: «Til loven og til vitnesbyrdet!» Jeremia advarer mot falsk fred, Amos mot gudstjeneste uten rett, og Mika samler det enkelt: gjøre rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med Gud.