Når voldtekt ikke straffes

Bare én prosent av alle voldtektssaker ender med fellende dom, melder Aftenposten. I praksis er det tilnærmet straffefrihet for voldtekt i Norge i dag. Dette er en ødeleggende utvikling.

De siste dagene har Aftenposten levert solid dokumentasjon på hvor sørgelig lavt voldtektssaker blir prioritert av politiet og hvor vanskelig det er å få en gjerningsmann domfelt. Det er nedslående å lese at kjønnsforskere, bistandsadvokater, psykologer og ofre anbefaler kvinner ikke å anmelde voldtekter, fordi belastningen som følger med en anmeldelse er så stor at det ikke er verdt det.

Ofre forteller om politi som ikke rykker ut for å sikre bevis, om mangelfull etterforskning som drar ut i tid, og at de gang på gang må avgi forklaring til nye saksbehandlere. Politiansatte forteller om manglende ressurser og lav status forbundet med å jobbe med «sedelighet». Åtte av ti voldtekter som anmeldes, henlegges av politiet.

Også når en voldtektssak når frem til rettssalen, opplever mange ofre dette som en stor belastning. Da snakker vi ikke bare om den påkjenningen det er å møte igjen overgriperen. Mange kvinner opplever at det er de og ikke voldtektsmannen som står på tiltalebenken.

Den som anmelder noen for voldtekt, må tåle nærgående spørsmål. Rettssikkerheten til den påståtte gjerningsmannen skal ivaretas. Det er en tragedie å bli dømt for noe man ikke har gjort. Men vi merker oss likevel at Amnesty International retter ramsalt kritikk mot det norske rettsvesenets behandling av voldtektssaker. De mener at for mange saker henlegges og at straffeutmålingen er for mild. I dag tyder mye på at det er rettssikkerheten til kvinnene som ikke ivaretas.

En voldtekt er et overgrep som krenker et menneske på det dypeste. Det er en type overgrep vi som samfunn må slå hardt ned på og gjøre vårt ytterste for å forebygge. Det er uakseptabelt at den praksis som avdekkes hos politi og domstoler faktisk signaliserer det motsatte. Når etterforskning av voldtekter nedprioriteres, sier vi som samfunn at dette ikke er viktig. Budskapet som sendes til kvinnene er at deres lidelse ikke er alvorlig nok. Til gjerningsmennene er meldingen at de bare kan fortsette. Det er ikke vanskelig å være enig med dem som mener at dette er en fallitterklæring for rettsstaten.

De siste ukene har tusenvis av norske kvinner brukt emneknaggen #Jegharopplevd til å fortelle om det de selv har vært utsatt for av seksuell trakassering. Aksjonen har fått en voldsom respons. Svært mange norske kvinner og jenter har opplevd slik trakassering i større eller mindre grad. Opprørende mange kan fortelle om vonde egenopplevde hendelser. For noen handler det om kommentarer og beføling, for andre om voldtekt.

Slett etterforskning av voldtekter og utbredt seksuell trakassering er to saker som henger sammen. Begge er uttrykk for manglende respekt for kvinners integritet i vårt påstått likestilte samfunn. Slik kan vi ikke ha det. Disse holdningene må adresseres.

Vi kan ikke tåle at anmeldte overgrep ikke prioriteres og at voldtekter ikke straffes. Det setter sikkerheten til alle norske kvinner i fare.