Når unge flytter fra menigheten

Hvis folk i menigheten reiser rundt på bygda og skryter av at det er «så utrolig mange flotte ungdommer i kirka på fredagskveldene» så burde det ringe noen varsellamper.

Lik det eller ikke, men statistikken sier at gjennomsnittsalderen for når barn flytter hjemmefra er 18 år i mindre sentrale kommuner.

Dette henger naturligvis sammen med behovet for å studere på høyskoler og universiteter eller førstegangstjenesten, noe det ikke er tilbud om i hver krok av dette landet (Dommermuth, 2009).

Som menigheter har vi mulighet til å mislike dette og frustrere oss over at ungdommen forsvinner ut. Eller så kan vi løfte blikket og se hvilke muligheter en annen holdning ville gi oss.

Som medlemmer i en menighet tror jeg at vi fort kan komme i skade for å bli glade i ungdommene våre på feil premisser. Vi blir så glade i dem at vi nesten ikke ønsker at de skal få reise fra bygda og menigheten.

Det er så gøy å se alle ungdommene i menigheten vår og nå blir det færre for hvert år som går, fordi de reiser fra oss. Tilfellet er jo at det er sunt å få oppdage større deler av livet, og som en konsekvens – reise fra barndomshjem og menighet for dem som ønsker det.

Hvis så mye som litt av motivasjonen vår for å drive menighet og ungdomsarbeid handler om meg så blir vi lei oss før eller siden. Og desto mer glad du blir i at mitt arbeid blir større og mine ungdommer vokser i antall, desto mer lei deg blir du når de en dag reiser.

Hvis folk i menigheten reiser rundt på bygda og skryter av at det er «så utrolig mange flotte ungdommer i kirka på fredagskveldene» så burde det ringe noen varsellamper. Akkurat som om at ungdommene har blitt et slags smykke som menigheten har på seg.

Og hva skjer når noen stjeler smykket eller knuten går opp og perlene renner av? Det blir fullstendig krise i heimen og vi blir lei oss.

Vi må være glade i ungdommene våre på en måte som gjør at vi unner dem det viktige som ligger foran dem. Vi må være så glade i ungdommene våre at vi tør å gi slipp, men samtidig følge dem opp selv om de ikke dukker opp på fredagskveldene lengre.

Hvis du har investert i ungdommene dine, vært tett på og faktisk vet hva fremtidsplanene deres er – ja da kan du nå forberede deg på å fortsette og investere i dem, men på en annen måte enn før.

Nå som du har sendt en ungdom inn i et år i Forsvaret eller til en studentby, åpner det seg andre måter å drive ungdomsarbeid på.

Nå har du plutselig mulighet til å drive ungdomsarbeid på en avsidesliggende militærleir i Nord-Norge eller midt i den travleste storby. Forhåpentligvis kan du være stolt og trygg på at din menighet har gitt ungdommen alt dere kunne gi av utrustning.

Nå skal ungdommen få leve i en ny og skummel tilværelse, men desto mer trenger den at folk som kjenner og elsker den følger opp.

Hvis ungdommene faller fra og det er krefter som drar dem ut av menigheten og troen, så er det bra med krise i heimen. Da er det på tide at vi våkner og undersøker hva som skjer.

Og hvis vi taler vel om menighetens ungdomsarbeid fordi det er gøy å se at så mange ungdommer velger å følge Jesus og derfor er i kirka, så må vi aldri slutte å snakke om det. Det avgjørende er at vi vet hva hjertet vårt egentlig begjærer.

Det er spennende å reflektere over hvordan døperen Johannes’ hjerte forholdt seg til folkene sine. Han hadde en disippelflokk og et oppdrag som Jesus kom og tok fullstendig over på et tidspunkt.

Jeg velger å tro at Johannes ikke var lei seg fordi han «mistet» disiplene sine til Jesus. Han hadde en tydelig forståelse av sitt kall og sin misjon.

Han skulle lede vei for Jesus og når Jesus tok over, ble det tydelig for Johannes at han kun hadde lånt disiplene sine av Gud.

Disiplene til Johannes var ikke hans, de var Guds. Dine evner og talenter er ikke dine, de er Guds. Din menighet og dine medlemmer er ikke dine, de er Guds.

Hva om vi alle ble bare litt bedre på å leve ut fra sannheten om at vi bare har ting på lån fra Gud. Jeg tror det hadde endret måten vi tenker om både menighetene våre og privatlivet vårt.

Og hva om alle i menigheten ble litt bedre på å tenke slik, både i storby og på bygd. Vi bygger alle Guds rike. Jeg får følge et menneske i noen år før jeg får sende de videre, og så får noen andre følge dem videre.

Og før de kom til meg i storbyen, så var det noen andre som fulgte dem og la et viktig grunnlag. Dette grunnlaget ønsker jeg nå å bygge videre på, slik at jeg kan sende dem videre fra min menighet en dag.

Min drøm som pastor i Oslo er at jeg skal få se unge voksne som finner sitt kall og sin vei i livet imens de studerer. Og at på veien de ønsker å følge så skal de bygge Guds rike på jorden.

Som pastor i en storby opplever jeg mye «gjennomtrekk», som noen vil kalle det. Hvis vi skal kalle det gjennomtrekk så håper jeg i det minste at vi kan forestille oss at denne trekken kan føre med seg noe positivt.

Vi kan jo håpe at vinden som blåser gjennom huset drar med seg noe god lukt og sprer det. Min bønn er at menigheter, både i bygd og by, tenker at tiden et menneske får i min menighet skal få betydning for mer enn min lokale forsamling. Og la det for all del være god lukt vinden tar med seg gjennom huset.

I denne anledning vil jeg slå et slag for Lagets nye og fantastiske ressurs: VALG. Et verktøy som kan hjelpe oss å lede ungdommene våre gjennom en veldig kritisk fase i livet.

Dette innlegget følger opp innlegget «Fra ungdom til ung voksen», som sto på trykk 30. april.