Når støyen blir for høy, trenger vi selvransakelse

Vi lever i en tid preget av høylytte fronter, raske dommer og sterk moralsk sikkerhet – en trygghet på egen rettferdighet som sjelden etterprøves. Det ropes, i kommentarfelt, i medier og i offentligheten, men lyttes det like mye? Og midt i denne støyen kan det være verdt å stille et annet spørsmål som sjelden får plass: Når gransket jeg sist meg selv?

Ved sist månedsskifte reiste jeg på Ignatiansk retreat på Lia Gård, en uke i stillhet. Allerede dag to kjente jeg på en rastløshet, og så for meg at dette ville bli den lengste uken på lang tid. Men gradvis klarte jeg å omfavne stillheten, og kjenne hvordan den gjorde noe med meg. Når jeg i denne stillheten begynte å reflektere over eget liv, kom både den såre og det fine, drømmer som brast og håp som fortsatt lever. Det ble bønner om tilgivelse og valg for fremtiden. 

Selvransakelse handler ikke om selvpisking.