Når staten krever adgang til sjelesorgrommet

Forslaget til konverteringsforbud som regjeringen Solberg har utarbeidet, er dårlig. Men etter regjeringsskiftet kan det bli enda verre.

Fredag går høringsfristen ut for det nye forslaget til forbud mot såkalt konverteringsterapi som den nå avgåtte regjeringen har sendt ut på høring. Og sjelden har ordet «såkalt» vært mer på sin plass. For hva er det egentlig myndighetene ønsker å forby?

I høringsnotatet som er sendt ut fra Kulturdepartementet beskrives konverteringsterapi som «behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte [ev. undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».

Hvis man blindt skal følge ordlyden i den definisjonen, så går man her inn for et forbud mot noe som ikke finnes. Det eksisterer ingen miljøer i Norge som tilbyr behandling for å endre legning, seksuell orientering eller kjønnsuttrykk.

Departementet skriver selv i høringsnotatet at «det finnes lite forskningsbasert kunnskap om omfanget av konverteringsterapi i Norge». Det er et kraftig understatement. For myndighetene vet tilsynelatende ingen ting om hvor utbredt det egentlig er, det de nå vil forby.

Det eneste norske eksempelet som nevnes i notatet er det departementet selv kaller «en mindre kartlegging» som Bufdir gjennomførte høsten 2020 av 13 aktørers kjennskap til konverteringsterapi i Norge. Der nevnes nesten utelukkende kristen sjelesorg som eksempler.

Og her er vi inne på selve kjernepunktet for det planlagte lovforbudet, som også den nye regjeringen nå har uttrykt støtte til i sin plattform. Det er ikke noe behandlingstilbud som vil bli stengt ned eller terapitimer som vil bli avlyst på grunn av denne loven. Sånne ting finnes rett og slett ikke i Norge.

Nei, dette er et lovforslag rettet mot konservative kristne miljø og deres samlivslære. Departmentet skriver også rett ut i høringsnotatet at «det er grunn til å anta at konverteringsterapi i norsk sammenheng oftest skjer i religiøse kontekster og i nære relasjoner».

I den forbindelse kan det også være greit å minne om hvordan denne debatten faktisk startet. Den kom som et resultat av det vi nærmest må kalle den moralske panikken som oppstod høsten 2019 i forbindelse med VGTVs dokumentarserie med tittelen «Homoterapi». Det var en serie som utelukkende handlet om forbønn og kristen veiledning på samlivsområdet.

Den ene politikeren etter den andre stod frem med sin harme og lovte høylydt at sånt måtte vi forby i Norge. Men på grunn av trosfriheten som vi er internasjonalt forpliktet til å støtte er det vanskelig for enhver regjering å lage en lov spesifikt rettet mot forbønnsvirksomhet og sjelesorg. Forbudet må derfor pakkes inn i andre og penere ord. Men det er ingen tvil om at det er i de kristne miljøene at jakten på eventuelle overtredere av denne loven vil foregå.

Vil forbønn bli direkte omfattet av forbudet mot «behandlingslignende handlinger»? Det er et interessant spørsmål som departementet selv drøfter i høringsnotatet. De nevner først at bønn i utgangspunktet er kommunikasjon med høyere makter og som sådan ikke omfattet av lovforbudet. Men, skriver departementet, «det kan imidlertid ikke utelukkes at helheten i en situasjon gjør at bønnen får en form som må betraktes som konverteringsterapi».

Det kan særlig gjelde tilfeller der «bønnen skjer i påhør av og rettet mot en lhbt-person på en så inngripende måte at bønnen får et behandlingslignende preg». Hvis sjelesørgeren ber slik, kan bønnen «være skadelig for personens psykiske helse», ifølge departementet. Og da kan handlingen være i strid med loven.

Med andre ord, i slike tilfeller kan bønn medføre straffeansvar. Nærmere bestemt bøter eller ett års fengsel, som er strafferammen departementet foreslår for overtredelser av det nye planlagte forbudet mot konverteringsterapi.

Dette er et lovforslag rettet mot konservative kristne miljø og deres samlivslære.

Høringsnotatet holder også på samme måten døren på gløtt for mulig straffeansvar i sjelesorgsamtaler. Departementet understreker først at sjelesørgeren har lov å gi uttrykk for sin religiøse overbevisning. Også her er det imidlertid et stort «men».

For dersom samtalen «dreier fra å være samtaler eller veiledning der personen gir uttrykk for sin religiøse overbevisning og sine standpunkter og over til en form der vedkommende går aktivt inn overfor den enkelte med det formål at denne skal endre eller fornekte sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, vil samtalen eller veiledningen kunne være behandlingslignende». Eller for å si det mye mer ubyråkratisk: Da vil sjelesorgen kunne være straffbar.

Vi kan ikke se det på annen måte enn at dette lovforslaget innebærer et alvorlig inngrep i religionsfriheten generelt og kristnes mulighet til å formidle sitt syn på samlivsetikk spesielt. Og de dårlige nyhetene er den versjonen av forslaget som nå foreligger, kom fra en borgerlig regjering der også KrF satt. Nå er det andre partier som har overtatt regjeringskontorene og et nytt flertall på Stortinget

Et dårlig forslag risikerer å bli enda verre.