| Debatt
Når retten bøyer seg for transidentitet
Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.
Hva skjer når retten bøyer seg for transidentitet – på bekostning av en fornærmet i en overgrepssak?
Tre menn ble nylig dømt i Hordaland tingrett for grove seksuelle overgrep mot en mindreårig jente som hadde rømt fra barnevernet. To av mennene ble i retten omtalt som kvinner, i tråd med eget ønske. Pressen omtalte dem imidlertid som menn, også dette i tråd med deres ønske. Språkbruken illustrerer hvordan hensyn til selverklært kjønn kan overstyre hensyn til overgrepsofre, rettssikkerhet og virkelighetsformidling.
Annonse
Rianne Vogels fulgte deler av saken sammen med representanter fra en forening for barns trygghet. For henne var dette første rettsbesøk siden hun selv vant en sak om usaklig oppsigelse etter å ha deltatt i kjønnsdebatten. Denne kronikken er skrevet sammen med hennes tidligere advokat, Birthe Maria Eriksen. Vi mener saken reiser grunnleggende spørsmål om rettsstatens bakkekontakt på kjønnsfeltet.
Ingen synes å ha stilt spørsmålet: Hva gjør det med kvinner og barn når tiltalte i en overgrepssak får diktere sitt kjønn – også i rettens språk?
I retten og i dommen: «hun», «hennes sædavgang», «hun mistet ereksjonen». I avisene ble saken for det meste fremstilt som én av mange saker der menn står tiltalt for overgrep.
Pressen fokuserte på heltemotet til tre unge kvinner som varslet politiet, men unngikk i stor grad å omtale transidentitetene. Dagen og Nettavisen har imidlertid begynt å belyse implikasjonene.
To av mennene “kom ut” som kvinner i 2021 og 2023. Ingen har endret juridisk kjønn eller gjennomgått kirurgi. Likevel ble ønskede pronomen lagt til grunn i rettens språk. Fra dommen: – To av de tiltalte er transpersoner og identifiserer seg som kvinner. Retten bruker derfor pronomen «hun».
I rettssalen holdt dommer, aktor og bistandsadvokat seg hovedsakelig til «tiltalte». Forsvarerne brukte «hun», men glapp tidvis. Dommen veksler mellom «hun» og «menn», avhengig av om det er rettens språk eller vitneutsagn som refereres.
Videoavhør av fornærmede ble spilt av i retten. Her brukte verken jenten eller avhørslederen kvinnelige pronomen om de tiltalte. Vi forstår hvorfor. Men i rettssalen ble denne virkelighetsforståelsen satt på pause.
Destinasjon: Kvinnefengsel? To av de dømte ønsker å sone i kvinnefengsel. Kriminalomsorgen kan innvilge dette, selv uten juridisk kjønnsskifte, så lenge kjønnsidentitet eller uttrykk «ikke samsvarer» med juridisk kjønn. Forsvarerne mente soning blant menn kunne være belastende, særlig hvis hormonbehandling påbegynnes.
Annonse
Retten viser i dommen til Kriminalomsorgens retningslinjer, «hvor transkvinner som hovedregel soner i kvinnefengsler». «Retten finner derfor ikke grunnlag for å tillegge [status som transperson og soningsforhold] vekt i formildende retning.»
Men hva med implikasjonene for kvinnelige innsatte? Mange soner med traumehistorikk knyttet til overgrep. Skal de måtte dele fengsel med menn dømt for seksualisert vold, fordi disse identifiserer seg som kvinner? Dersom kjønnsidentitet avgjør soningsforhold, settes én sårbar gruppe opp mot en annen – uten offentlig debatt eller rettssikkerhetsavveining.
Dommen nevner at «unntak vurderes ved sikkerhetsrisiko», og at målet er «å sikre alle innsatte tilfredsstillende soningsforhold.» I Porsgrunndrapet, der en nygift mann som ønsket å bli omtalt som kvinne, drepte sin ektefelle som ønsket å bli omtalt som mann, fikk drapsmannen sone blant menn. I andre saker ble det kvinnefengsel.
Retten som scene En av de tiltalte i saken i Hordaland tingrett møtte i retten med katteører, parykk, skyhøye hæler, og blondetopp med barnlig pynt. Slike visuelle uttrykk – som mange vil oppfatte som barnlig seksualisering og teatralsk – ble ikke kommentert. Ingen analyserte atferdsmønstre eller motiv. Ingen vurderte holdninger til kjønn, makt og seksualitet.
Våger man ikke å stille spørsmål som ellers ville vært selvsagte, når transidentitet er involvert?
Når digitale spor blir tabu En forsvarer mente det burde være formildende at tiltaltes «datingprofiler» ble offentlig kjent. Retten la ikke vekt på dette.
Det som ikke ble nevnt, var hva profilene inneholdt. Siden disse har blitt offentliggjort på ulike nettsteder, er det mulig å få informasjon om innholdet. De synes å omfatte: Interesse for blotting, kikking, voldtekt, smerte, “girldick”, gruppesex – og seksualiserte, barnlige bilder, inkludert manipulerte bilder som fremstiller en tiltalt som en ung jente.
Kunne disse profilene gitt innsikt i tiltaltes holdninger og seksuelle preferanser? Er det en stilltiende norm om at visse holdninger ikke skal vurderes – dersom de utfordrer oppfatninger om identitet? Profilene ble ikke ført som bevis.
Annonse
Er bakkekontakten borte? Når transidentitet er involvert, virker det som om en uuttalt regel gjelder: Ikke spør, ikke analyser. Kanskje skyldes det usikkerhet eller ukritisk opplæring. Men hvem kvalitetssikrer kunnskapen og tar ansvar for helheten – for trygghet og rettssikkerhet?
I Skottland falt en regjeringsleder etter å ha nektet å kalle en overgrepsdømt mann for mann. I Norge undertrykkes ubehaget før det artikuleres. De få som våger å artikulere motforestillinger, betaler ofte en høy pris.
Dommen fra 23. mai bør være en vekker. Ankefristen er to uker. Når dommen er rettskraftig, dersom den opprettholdes, må kriminalomsorgen avgjøre hvor de domfelte skal sone.
Vi spør: Hvem taler barnas og kvinnenes sak i rettslige prosesser og soningsbeslutninger, når selvidentifisering overskygger alt annet? Og hva skal til før politikerne og justismyndighetene tar tak i utfordringene på et felt som fremdeles preges av berøringsangst?
