Når mistet KrF ryggraden?

I Dagen spør Dag-Inge Ulstein når Høyre mistet sin konservative ryggrad. Samtidig skriver Sofie Braut at «skeiv politikk» i sitt vesen er venstreradikal. Begge innleggene peker i samme retning: Anerkjennelsen av skeives liv fremstilles som et ideologisk avvik fra konservativ politikk. Det er en analyse som bommer – både politisk og menneskelig.

For det som fremstår som «konservativ refleks» i Ulsteins tekst, er i realiteten en politisk strategi der en sårbar minoritet brukes som brekkstang i en kulturkamp. Det er ikke konservatisme. Det er populisme forkledd som omsorg.

Konservatisme handler om å verne institusjoner, ja. Men det handler også om å beskytte mennesker mot unødig maktbruk og stigmatisering. Når KrF fremstiller en veileder om kjønnsmangfold som et sivilisasjonsbrudd, og samtidig sår tvil om barns og unges erfaringer med formuleringer om «psykogen epidemi» og «sosial smitte», beveger partiet seg langt bort fra en varsom, ansvarlig tradisjon. Det er ikke føre-var. Det er fryktretorikk.