| Debatt
Når metode blir styring
Om selektiv folkerett, utelatelser – og hva som forsvinner i analysen.
SKJEVT: Når Israels rett til suverenitet konsekvent underlegges maksimal juridisk skepsis, uten at islamsk og palestinsk normativ territorieforståelse gis tilsvarende analytisk tyngde, fremstår resultatet ikke som nøytralitet, men som en metodisk skjevhet, mener Per-Arne Isaksen.
Ohad Zwigenberg / AP / NTB
I flere kronikker har Shoaib Mohammad Sultan rettet kritikk mot fremstillinger av Israels historiske og folkerettslige grunnlag. Kritikken er ofte formulert i et presist, juridisk språk og fremstår ryddig i formen. Nettopp derfor fortjener den å bli lest nøye – ikke bare for hva som sies, men for hva som konsekvent holdes utenfor.
I sin kronikk i Dagen 7. februar 2026 skiller Sultan tydelig mellom ønsket om en jødisk stat og en folkerettslig rett til en slik stat, og avviser at intensjoner, forventninger eller politiske ambisjoner i seg selv kan etablere rett. Denne distinksjonen er viktig, og i utgangspunktet korrekt. Folkerett skapes ikke gjennom dagbøker, private notater eller politiske håp alene. Balfour-erklæringen benyttet begrepet «nasjonalt hjem», ikke eksplisitt stat, suverenitet eller grenser. Mandatsystemet etablerte administrasjon, ikke ferdig statsdannelse. Dette er nødvendige presiseringer som bør anerkjennes.
Problemet oppstår først når denne korrekte avgrensningen gjøres til hele analysens ramme, som om den uttømmer den rettslige virkeligheten.
