Når kunnskap ikke tåles

Når selv de mest kunnskapsrike og nyanserte talspersonene blir kneblet, kan konsekvensen bli tilbaketrekning.

Toleranse måles når vi blir konfrontert med ulikhet. Det er ingen kunst å tolerere dem som er mer eller mindre like oss selv. Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til dem som tenker eller tror annerledes.

Åpen folkekirke vil antakelig hevde at deres synspunkter har blitt holdt nede i den kirkelige debatten gjennom lange tider. Det kan til dels være forståelig, men her vil nok meningene være delte.

Det som i alle fall er sikkert, er at de som nå sitter med flertallsmakten iDen norske kirke blir målt på hvordan de forholder seg til ulike minoritetsgrupper.

Slik sett er det urovekkende å lese om det avlyste seminaret i Ørsta bedehus. Førstkommende onsdag skulle etter planenBjørn Helge Sandvei, mangeårig gresklærer på Menighetsfakultetet og sølibatær homofil, delta i et seminar om likekjønnet samliv.

Sandvei er en viktig stemme i debatten, siden han både besitter tung greskfaglig kompetanse og samtidig selv har tatt et tydelig valg om ikke å inngå parforhold med en annen mann.

Et slikt livsvalg korresponderer dårlig med tidens trender. Men det er likevel nedslående nårTherese Utgård på vegne av Åpen folkekirke Møre rykker ut i en pressemelding og stempler Sandveis kunnskap som «utdatert».

Konsekvensene av reaksjonene ble at arrangørene, som ikke ønsket offentlig oppstyr om den allerede svært betente saken, avlyste seminaret. Vi håper Åpen folkekirke ikke vil bruke flertallsmakten sin til å kneble meningsmotstanderne sine.

LES OGSÅ:Presiseringer fra Åpen folkekirke Møre

Situasjonen illustrerer samtidig godt hvor trang den kirkelige debatten er i ferd med å bli for dem som tenker og tror slik kirken har gjort det gjennom hele sin historie. Bjørn Helge Sandvei er ikke spesielt høyrøstet, og han har ikke prøvd å påtvinge andre sitt eget syn.

Når Åpen folkekirke ser seg nødt til å advare også mot hans bidrag på et seminar, kan vi lure på hvilke andre bidragsytere de også vil ønske å advare mot.

Skvær og saklig uenighet må vi tåle. Og en kristen kirke må ha anledning til å utøve læretukt der det er nødvendig. Indre uenighet har kirken levd med gjennom hele sin historie.

Det som imidlertid synes å være en undervurdert tematikk hos dem som nå gleder seg over vinterens kirkemøtevedtak, er hva som skjer med dem som i stadig mindre grad våger å snakke offentlig om hva de mener.

En del velger nok å gi opp, og å slutte seg til utviklingen. Men den kristne kirke har i to tusen år forkynt at ekteskapet er en gudgitt ordning for mann og kvinne. Og det er fortsatt det dominerende synet i de aller fleste av verdens kirker.

Det forsvinner ikke selv om Kirkemøtet i Den norske kirke har opphevet det.

Når de som forfekter dette synet opplever at selv de mest kunnskapsrike og nyanserte talspersonene blir kneblet, kan konsekvensen bli tilbaketrekning. Det kan føre til at det tradisjonelle synet lever videre i mer lukkede fora, da i mindre kontakt med den løpende samfunnsdebatten.

Det kan også føre til en konservativ undergrunnsbevegelse som nekter å la seg kneble av liberal teologi. Åpen folkekirke er neppe tjent med noen av delene.