Når kritikk blir ritual: Om presseetikk, proporsjon og menneskeverd

Et demokrati står og faller med en fri presse. Men et samfunn står og faller med sin evne til å skille mellom legitim gransking og offentlig avstraffelse. I behandlingen av kronprinsesse Mette-Marit ser vi nå en glidning som bør bekymre langt flere enn dem som følger kongehuset. Dette handler ikke om monarki. Det handler om presseetikk, dømmekraft og menneskeverd.

Det er selvsagt riktig at offentlige personer må tåle kritikk. Når en kronprinsesse har hatt kontakt med en person som i ettertid er blitt stående som et symbol på misbruk og moralsk forfall, er det både nødvendig og riktig at pressen stiller spørsmål. Det er en del av samfunnets kontrollmekanisme. Ingen bør være hevet over det.

Men kritikkens legitimitet fritar ikke pressen fra ansvar. For det finnes et punkt hvor journalistikk, selv når den bygger på korrekte fakta, mister sin menneskelige proporsjon. Når den samme belastningen gjentas i nye vinklinger, nye kommentarer og nye runder med moralsk indignasjon, oppstår en dynamikk som ikke lenger først og fremst tjener sannheten. Den tjener dramaturgien. Den tjener klikkene. Den tjener en offentlig sult etter mer.