Når kristne blir sinte

«Bli vred, men synd ikke», skriver Paulus. Også kristne kan ha legitime grunner for å bli sinte, og da gir denne apostoliske formaningen veiledning om uttrykksform.

I lederen i kretsbladet Indremisjonsnytt nr. 2/18 tok daværende kretsleder Arild Ove Halås i Nordmøre og Romsdal Indremisjon et tydelig oppgjør med måten noen kristne ytrer seg på via sosiale medier.

Halås’ tekst ble publisert av en rekke andre medier, blant annet Dagen (05.04.18), og budskapet førte til debatt om sinte kristne.

I Dagen 4. oktober var Jarle Haugland i Tro & Medier inne på det samme – fra en litt annen vinkel. Også dette innlegget fikk stor oppmerksomhet.

Jeg har ikke noe ønske om å svekke budskapet i de to nevnte innleggene. Imidlertid finner jeg grunn til å stille et spørsmål som jeg opplever at debatten mangler: Hvorfor er noen kristne sinte? (Interesserte vil finne mye mer om dette i Sambåndet 08/18.) I et innlegg i Dagen 16. oktober forsøker også Dagfinn J. Hansen å finne forklaringer.

Hva er det som har skapt grobunn for det sinnet vi ser? Ett svar på det tror jeg vi kan finne i vår nære historie.

Daniel von Wachter er professor og direktør ved det internasjonale filosofiakademiet i Liechtenstein. Under et seminar på det evangelikale European Leadership Forum våren 2017 snakket han om hvordan vi som kristne bør reagere overfor det han kalte «den kulturelle revolusjonen».

Innledningsvis konstaterte professoren at mange kristne lar seg overrumple av samfunnstrekk han konkretiserte på følgende måte: Skoleverket skaper forvirring hos elevene om kjønn og kjønnsidentitet, kritikk av homoseksualitet og islam blir fordømt og/eller forbudt, det er i noen land tabu å kritisere åpne grenser, lovgivning mot diskriminering gir uheldige utslag, og kirker blir feministiske.

«For å kunne respondere trenger vi kristne å forstå motivene bak disse utviklingstrekkene og hvordan de er koblet sammen», sa von Wachter – og ga oss en forelesning om hvordan marxismen etter hans syn er blitt utviklet til nymarxisme.

Ytre sett, sa professoren, handlet marxismen og revolusjonen i Russland i 1917 om å avskaffe privat eiendom. Et dypere motiv var imidlertid en sterk motvilje, aversjon, mot den naturlige orden som kristendommen lærer, eiendomsrettigheter inkludert.

Marxistene ville ikke ha noe snakk om hva som var rett eller galt, og dermed representerte de også et opprør mot Gud. Selv om moral er noe alle kjenner på, er det mulig å gjøre opprør mot den, og det var nettopp det Marx gjorde.

Aversjonen ble moralisert. Marxistene trengte et Utopia – tanken om en ideell stat – i den hensikt å rettferdiggjøre virkemidlene og drapene og for å motivere folk til å utføre fryktelige handlinger. Følgen var at den virkelige moraliteten i mennesket ble ødelagt.

Arbeiderne var, ifølge von Wachter, ikke interessert i å gjøre opprør, de ønsket seg bare en bedre jobb. Kulturell revolusjon ble alternativet utover på 1900-tallet. Marxistene ga inntrykk av å ville frigjøre en bestemt gruppe mennesker, men de hadde vikarierende motiver.

De tok tak i en flik av noe som ikke var helt bra, og snudde det til en aversjon mot helheten i stedet for å se hvordan det som ikke var bra, kunne forbedres. For eksempel ble familien kalt for et undertrykkende system. De ønsket å bruke enkeltsaker til å ødelegge verdier og institusjoner.

Professoren kom med klare oppfordringer til kristne i dag: – Vær oppmerksom på det revolusjonære tankesettet og elsk sannheten! Ikke sats på at staten skal forbedre noe, gjør det selv! Støtt private skoler og hjemmeundervisning! Ikke begynn med å skrive «hun» der du vanligvis har skrevet «han»! Ikke unnskyld deg selv når du ikke har gjort noe galt!

Staten bør ikke kunne definere hva et ekteskap er og bør i det hele tatt ikke prøve å overføre sitt syn på andre ut over det å opprettholde lov og orden, mente Daniel von Wachter.

Jeg er fullt klar over at dette er kontroversielt, og at noen vil være ute etter å stemple disse tankene, men jeg mener den tyske professoren har et poeng når han sier at det har utviklet seg en agenda og en maktkamp som har som mål å – slik jeg noterte fra von Wachters forelesning – «angripe den naturlige orden som kobler oss til kristendommen».

Fra 1970-tallet av har det eksempelvis vært et feministisk slagord å «knuse kjernefamilien», og dette er ikke hentet ut av løse luften. I tillegg til ødeleggelse av familien mente professoren at eksempelvis dagens homoseksuelle agenda, kamp mot kjønn basert på biologi og et feministisk språk også har marxistiske røtter.

Det finnes utvilsomt også andre modeller for å belyse og forklare samfunnsutviklingen etter siste verdenskrig, men jeg tror uansett at mange av de kristne som er sinte i dag, reagerer på det de oppfatter som forsøk på å omstyrte en samfunnsorden som har vært basert på kristendommen. Jeg synes for min del at et sinne basert på dette, er forståelig og legitimt.

Påvirkning fra islam og det å sette misjon blant innvandrende muslimer opp mot det å fortsatt ha et demokrati i Norge (se leserinnlegg i Dagen 22.11.16) tror jeg er et annet hovedmoment som skaper sinne. Bibelen (Apg 17,26) framstiller faktisk nasjonale grenser mellom folkeslag som et gode.

Det å bortforklare religion som drivkraft for terror er et tredje element. Utviklingen i «Folkekirken» og presset mot konservative om å endre mening i en del spørsmål, er et fjerde relevant samfunnstrekk.

Hva disse punktene angår viser jeg for plassens skyld til min kommentar i augustnummeret av Sambåndet (kan også leses på sambåndet.no).

I Korint var det noen i menigheten som opplevde det Paulus beskriver som en «oppblåst kunnskap», servert med en nedlatende holdning. «Hvis noen mener at han har kunnskap om noe, så har han ennå ikke kjent det slik han burde», svarer Paulus (1. Kor 8,2).

Det kan være et ord både til oss som er konservative kristne og til de som er uenige med oss. Det finnes forklaringer på at noen kristne er sinte. Når vi blir sinte, skal vi likevel ikke synde, sier altså Paulus (Ef 4,26). Én slik synd kan være språkbruken.