| I Fokus
Når krisen i Iran blir et fjernt ekko
IRAN: I møtet med uro langt borte formes også hvem vi er, og hvilket ansvar vi er villige til å ta, som mennesker og som samfunn, skriver Bjarte Birkeland.
Hussein Malla / AP / NTB
For mange nordmenn oppleves krisen som utspiller seg i og rundt Iran som noe som skjer langt borte – geografisk, kulturelt og mentalt. Bildene når oss via nyhetssendinger og mobilskjermer, ofte destillert til korte oppdateringer om raketter, sanksjoner og diplomatiske brudd. Det er lett å la det hele forbli et bakteppe av uro, en påminnelse om at verden er farlig, men også fjern nok til at hverdagen hjemme kan fortsette som før.
Samtidig preges vårt blikk av en sterk tro på internasjonale institusjoner, dialog og regler. Norge har lange tradisjoner for å sette sin lit til diplomati, megling og folkerett. Når konflikter eskalerer i Midtøsten, møter det ofte vår grunnleggende forestilling om at problemer kan forhandles bort rundt et bord. Når det ikke skjer, vokser frustrasjonen – og avmakten.
Nestekjærligheten kaller oss til å stå imot likegyldighet.
