Når kirker legges ned

Å legge ned kirker er en symboltung handling. Det vitner om så mye mer enn røde tall i budsjettene; det forteller oss at samfunnet er i endring i en retning vi ikke ønsker.

I forrige uke fikk vi vite at hele ni av Oslos drøyt 60 kirker foreslås nedlagt. Dette kom frem i forslaget til ny kirkebruksplan, som er et samarbeidsprosjekt mellom Kirkelig fellesråd i Oslo og Oslo Bispedømmeråd.

Verst går det ut over de østlige bydelene, ikke minst Groruddalen prosti, der både Østre Aker, Ellingsrud, Romsås og Stovner kirke fristilles for utleie.

Nå kan man innvende at kirken er så mye mer enn kirkebygg. Likevel er dette dramatisk. For de som har disse kirkene som sine åndelige hjem, er det en vond beskjed å få. Noen av kirkene er dessuten relativt nye.

Romsås kirke er bare drøyt 20 år gammel. Nedleggingen får betydning for det kirkelige nærværet i bydelene. Når folk må reise langt for å finne en åpen kirkedør, får det konsekvenser for kirkebesøket.

Nedleggingen av kirker vil trolig forsterke den nedadgående spiralen med dårlige besøkstall, som er noe av begrunnelsen for det forslaget.

Den viktigste begrunnelsen for at nær 15 prosent av Oslo-kirkene kanskje må stenge, er nok likevel at Oslo kirkelige fellesråd går med millionunderskudd. I år blir underskuddet ifølge Vårt Land på mellom fem og åtte millioner kroner.

Migranter vil kjøpe kirkebygg

Så er spørsmålet hva som har ledet frem til dette punktet, der kirkebenkene er så glisne og kontoen så skrinn at de kirkelige myndighetene må si stopp. Et stadig mer sekularisert samfunn og en avkristnet befolkning, er en opplagt del av svaret. Noen vil også søke svaret i den høye andelen innvandrerbefolkning i de rammede bydelene.

Mange av innvandrerne har en annen tro, og de kristne innvandrerne foretrekker sine egne kirkesamfunn. Sokneprest i Høybråten, Fossum og Stovner menighet, Kåre Rune Hauge, har trolig rett når han overfor Vårt Land erkjenner at kirkene er altfor «hvite». At man ikke lykkes med å speile hele bredden i befolkningen.

Vurderer søndagsstengte kirker

Vi tror likevel at de enkelte menighetene har mye å vinne på å gå aktivt ut blant innvandrerbefolkningen, både som del av menighetens evangeliserings- og misjonsarbeid og fordi mange kristne innvandrergrupper kan tilføre norsk kristenhet en vitalitet som vi kan være i ferd med å miste.

De kommer fra kulturer der kirkene fremdeles står sterkt i befolkningen, både åndelig og sosialt. Dette fikk vi ikke minst illustrert i påsken, kirkens viktigste høytid, som blant kristne i andre deler av verden blir feiret med stappfulle kirker og opptog i gatene.

Til sammenligning er det her til lands ofte enda færre folk i kirken i påsken enn ellers i året, fordi kristenfolket som resten av befolkningen velger ferie fremfor kirkegang.

Når naturen overtar kirkene

Siste ord er garantert ikke sagt om de nedleggingstruede kirkene i Oslo. Vi kan selvsagt håpe at folk mobiliserer når de ser hva de er i ferd med å miste, at utviklingen kan være mulig å snu.

Skulle Den norske kirke likevel ikke klare å beholde disse kirkebyggene, er det et svært godt alternativ å selge eller leie ut til migrantmenigheter. Som det kommer frem i Dagen sist onsdag, sliter flere av dem med plassmangel.

Det ville være en velsignelse om innvandrere kunne fylle kirkene våre med nytt liv. Så må vi andre tørre å ta kontakt med disse menighetene, slik at vi kan få del i dette livet.