| Debatt
Når kirken blir så romslig at evangeliets kjerne renner ut
DEN NORSKE KIRKE: En kirke som er redd for å skille seg ut, vil til slutt oppleve at ingen ser poenget med å oppsøke den, skriver Eystein Norborg.
Magnar Børnes
I iveren etter å favne alle, risikerer Den norske kirke å miste seg selv. Vi trenger ikke en folkekirke som uforbeholdent speiler tidsånden, men en kirke som våger å tilby et annerledes liv.
I Johannesevangeliet setter Jesus opp et av teologiens mest krevende og fascinerende premisser for sine etterfølgere: De skal leve i verden, men de er ikke av verden. Det er en formel for en konstant, spenningsfylt balanse.
I Norge er det folkekirken som forvalter dette oppdraget på vegne av flertallet. Og på mange måter gjør Den norske kirke en enestående jobb med å være i verden. Den slår dørene vidåpne ved dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd. Den stiller opp når kriser rammer lokalsamfunn, driver et omfattende diakonalt arbeid og nekter å gjemme seg bort i en lukket åndelig boble.
