Når juridisk forsoningslære overskygger Treenigheten

I Brødrene Karamasov lar Dostovjevski den skarpsindige agnostiker Ivan Karamasov uttale: «Jeg forstår ikke hvordan man kan bygge en evig harmoni på lidelsen til et uskyldig barn. Hvis alle må lide for at harmonien skal oppnås, hva har barna da gjort? Jeg nekter å akseptere en slik verden. Jeg skynder meg å gi billetten tilbake.» 

I disse ord krystalliseres den teologiske misforståelsen som ofte preger det vestlige perspektivet på hva som er frelsens kjerne. Med utgangspunkt i troen på Treenigheten, avviser jeg oppfatningen om at Faderens vrede må tilfredsstilles ved at den rammer den uskyldige Sønnen. 

Intuitivt kan jeg se for meg at mennesker kan kjenne en legitim trang til å holde seg borte fra en slik gud. Jeg gjør likeså gjeldende at dette syn har voldt kristendommen en stor skade. Ikke bare ved å gi et simpelt, usympatisk bilde av Gud som de vantro lett kan distansere seg fra, men også ved at den tilkjente rettferdighet skilles fra Helligåndens virke.